Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Endelig kom del 2. Må si jeg har lest, lest på ny og på ny de innleggene som har kommet, og lurt på hvor dette skal ende. Den profesjonelle utøvers innlegg lyste indignasjon, delvis redsel og uendelig irritasjon, sannsynligvis fordi noen tør å tale «jazzbobla» imot. Jeg kaller det jazzbobla fordi i min verden må det være et utilgjengelig sted for meningsmann; da mener jeg den jazzen hvor trommeslageren ikke vet hvor og når eneren er, eller bassisten høres ut som han demonterer instrumentet. De siste årene har jeg vært på en del konserter i regi av jazzklubben, og må si at noen få av disse konsertene har vært fantastiske, som Marte Eberson, med sin far Jon Eberson på gitar.

Bodø bys jazzmiljø må være svært snevert og navlebeskuende, som jeg ser det. I løpet av de 4 siste årene har jeg frekventert «Jazzin`pot» siste lørdag i måneden, på kulturkafeen på Tusenhjemmet. (kan ikke huske å ha sett noe særlig til det såkalte etablerte jazzmiljøet der som publikum eller deltakere på jammen) – og da skjønner jeg også at innenfor jazzen er hver mann (kvinne) for seg selv, for ikke «svarte f ... om de som spiller i et lite jazzorkester eller band skal komme å være tilhører når noen andre spiller. Eks.: Besøk fra Fauske av Jazzå. (Som vel må sies å være noe av det beste innenfor sjangeren lokalt.) Gitarspill i en klasse som knapt kan overgås,(vurderte å dra hjem å sage mine gitarer opp til tennved etterpå) og et tight og fantastisk sett som ingen ville skulle ta slutt. Trampeklapp. Jeg kunne ikke se noen av musikerne innenfor sjangeren til stede. Heller ingen skribenter, verken fra redaksjoner eller kommentatorsiden. Jazzin`pot, hver siste lørdag i måneden, med ett sett kl. 13 med band/orkester/duo osv., og jam etterpå – lever sitt eget liv, totalt uinfluert av byens såkalte jazzelite – og takk for det.

Som låtskriver og aktiv utøver i en mer udefinert sjanger; Folk, henter jeg mye inspirasjon fra bl.a. jazz, som egentlig bare er blues helt ute av kontroll. (At jeg tør skrive det, skyldes mange kvelder og netter som publikum i Presevation Hall, New Orleans på 70-tallet, og at lederen for jazzbandet sa akkurat det. Trur faktisk det var Alan Jaffe.)

Nå er det bare å vente på flere kommentarer, raljeringer og indignerte motsvar – og forhåpentligvis del 3.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir