Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra statsminister Netanyahu om at palestinerne fra Gaza skulle fordrives til Egypt. Dette var den andre fordrivelsen siden 1948 der 750 000 palestinere måtte gå fra sine hjem og eiendommer, om de var kristne eller muslimer hadde ingen betydning.
Etter en tid i landflyktighet og Gaza og Vestbredden stort sett var rensket for fiender av det jødiske folk, kom et budskap om ny innskrivning til de nå Israel-kontrollerte områdene som hadde ført til den andre fordrivelsen av nesten 2 millioner palestinere, om de var kristne eller muslimer hadde ingen betydning. Innskrivningen ble holdt mens Assad fremdeles var statsminister i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Jussuf dro da fra grensebyen i Egypts land der de hadde holdt til og forsøkte å komme seg tilbake til sine hjemtrakter i det sørlige Gaza, nærmere bestemt Rafah, for å la seg innskrive sammen med Miriam, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, men de fant ikke husrom noe sted da de fikk vite at byen lå i ruiner etter at israelske styrker hadde bombet det sørlige Gaza i ukevis før den hellige tiden desember da Miriam ventet sin sønn, den hellige.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag skal det fødes dere en frelser i Rafah; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe i ruinene av en by.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!»
Men israelerne stanset denne vesle familien fordi de lenge hadde ventet på en annen Messias, ikke han som ble korsfestet for 2000 år siden, men Jahves varslede Messias som skulle gi dem evig fred og drive alle palestinere, eller som de også kaltes blant det jødiske folk, filistrene, ut av det lovede land som Abraham hadde fått innprentet i sitt hode den gangen han hadde tilhold i Ur i Kaldea.
Abraham hadde hatt indre stemmer i mange år og hadde fått varsler om at det var Jahve, Herren, som hadde bedt ham om å ofre sin egen sønn Isak slik at Jahve kunne se at Abraham adlød hans bud. Men Jahve hadde stanset ham idet han skulle skjære strupen over på sin elskede sønn.
I mange år vandret Abraham med sin flokk mot vest slik Jahve hadde innprentet i hans hode i form av en stemme som aldri ga seg.
Slik ble hans folk en krigshær som utslettet tusener på tusener av uskyldige mennesker på sin lange vandring mot Kanaan. Abraham mente at alt dette skjedde med Jahves velsignelse, dette fordi han hadde hørt Jahve snakke direkte til ham.
Slik hadde den jødiske Tora blitt et hellig testamente fra Jahve som dermed hadde gitt det jødiske folk et eget land, uansett om det bodde folkeslag der fra før eller ikke.
Ingen vet hvor mange folkeslag som ble fordrevet og utrensket etter at Abraham hørte Jahves stemme i sitt hode og beordret ham til dette, men det var kanskje hundretusener, kanskje millioner, som måtte dø for at Abraham og hans folk skulle nå sitt Kanaan.
Det var under Netanyahus styre i Israel at den verste fordrivelsen av det palestinske folk skjedde. I tillegg ble tusener på tusener av kvinner, barn og eldre drept under den massive bombingen fra luften og bakkestyrkene som ble ledet av IDF, Israels Defence Force.
Alle venner av det jødiske folk, blant dem MIFF, Med israel for fred, mente at Israel hadde full rett til å forsvare seg etter at palestinske opprørere hadde drept 1180 jøder i et angrep den 7. oktober det Herrens år 2023. Dette til tross for at palestinerne hadde levd under Israels massive og nådeløse kontroll siden 1948 og den første fordrivelsen hadde funnet sted og 750 000 palestinere endte opp i flyktningleirer uten håp om noen fremtid eller tilbakevending til sine hjem og eiendommer.
Det var tyskernes massedrap på 6 millioner jøder under den store krigen som hadde ført til at jødene måtte få sin egen stat. Det fikk de på bekostning av 750 000 palestinere. Og anno 2023 er Israels lebensraum blitt stadig utvidet av bosetterne som har overtatt mer og mer av palestinske eiendommer, stikk i strid med folkeretten.
Og det er slik at Folkeretten og FNs vedtak er noe Israel ikke bryr seg om i det hele tatt.
De er Jahves utvalgte folk.
Helt fra tidenes morgen, hevdes det.
Slik har Toraens gamle testamente blitt en del av den kristne verdens Bibelen, og dermed forårsaket at Israel har fått all støtte og sympati fra verdens kristne menigheter.
Dette til tross for at Jesus ikke har noen som helst betydning for jødene. De venter fortsatt på sin egen Messias. Bibelens nye testamente med Jesus som den store frelser er for jødene dikt og forbannet løgn.
Det fantes folk og nasjoner som i høylytte ordelag hadde fordømt den russiske nasjon under ledelse av despoten Putin da de invaderte og okkuperte Ukraina i februar 2022, men tausheten fra vestlige land ble stor og avslørende da Israel invaderte og okkuperte palestinske områder i Gaza og Vestbredden etter angrepet på israelske bosetninger fra opprørsstyrkene fra Hamas den 7. oktober 2023. IDF bombet sykehus, skoler, boliger og drepte tusener på tusener i et massivt blodbad med sin enorme krigsmaskin matet av blant annet den store amerikanske nasjon under ledelse av president Biden i det Herrens år 2023 like før jul.
Jussuf og Miriam ble stanset ved den lange muren og IDF hadde opprettet en kontrollpost som scannet alle palestinske flyktninger som hadde som mål å vende tilbake til sitt land og sine eiendommer.
– Hva gjør dere her? ble det sagt.
– Vi skal vende tilbake til vårt land, sa Jussuf.
– Dere har ikke lenger noe land, sa offiseren fra IDF. -Det finnes ikke noe Palestina. Det har aldri vært noe som hette Palestina.
– Vi har fått vite at vi kan vende tilbake, sa Jussuf. – FN har gitt oss en slik beskjed. Og gamle kart over Palestina finnes fortsatt.
– Vi bryr oss ikke om FN, sa offiseren. – Og vi bryr oss ikke om gamle kart. Det er vi som bestemmer over deres liv nå. Vi ønsker heller ikke alle velkommen tilbake.
– Vi har fått et budskap fra herren vår Gud om at vi må vende tilbake til Gaza, sa Jussuf og så bekymret på Miriam der hun satt på eselet med sin store mage struttende ut fra sine enkle klær. -Miriam skal snart føde en sønn som er ventet av mange.
-Jaså? sa offiseren med en ironisk tone i stemmen og et smil som mer var en hån enn en vennlig gest. – Palestinere har så vidt jeg vet ingen guddommelig skapning i vente. Vi derimot. Det jødiske folk venter på den ekte Messias, ikke denne Jesus de kristne snakker så mye om. Særlig nå i disse juletider. Halleluja.
Det ble latter og smil blant de israelske vaktpostene.
-Men det er sannheten, sa Jussuf. – Gud sa i en drøm at det er nå den nye Messias som skal komme. Han som skulle oppstå fra de døde og vende tilbake for menneskene. Husker du ikke at også salige Abraham, både jødenes og arabernes forfader, hadde slike drømmer?
Latterbølgene ble råere og vaktene begynte å slå seg på lårene og hikstet etter pusten av en slik hårreisende påstand fra en fattigslig palestiner, selv om han var en kristen blant mange tusen kristne palestinere i Gaza og på Vestbredden, nå brutalt overtatt og kontrollert av Jahve, IDF og alt dets vesen.
– Ikke fornærm oss med svada om vår hellige Abraham som fant vårt Kanaan, freste offiseren. – Er det denne falske Messias, denne Jesus, du nå snakker om? sa offiseren og prøvde å ta seg sammen. – Den Jesus som ble korsfestet og sto opp fra de døde tre dager etterpå?
– Ja, slik er budskapet fra Herren vår Gud, sa Jussuf.
Han så at Miriam var så utmattet at hun snart ville falle ned fra eselryggen.
– Hun skal snart føde, sa Jussuf fortvilet. – Vi må finne et herberge.
– I Gaza er det bare ruiner, sa offiseren. -Ingen plass for en kommende Jesus. Og for oss er han en ikke-person. I likhet med dere palestinere. Null betydning.
Så brøt latteren løs i tordnende støt igjen.
Det skjedde i de dager da statsminister Netanyahu hadde beordret massiv bombing av Gaza og Vestbredden som et svar på Hamas og deres drap på 1150 jøder, barn, kvinner og gamle forsvarsløse den 7. oktober 2023.
2 millioner palestinere ble fordrevet fra Nord-Gaza til Sør-Gaza etter ordre fra IDF og den nye Abraham, statsminister Netanyahu. Selv om palestinske flyktninger nådde grensen til Egypt ved Rafah i sør, ble flyktningleirer og sykehus og boliger og skole likevel nådeløst bombet.
Noen begynte å kalle det folkemord og at Israel nå var blitt en apartheidstat.
I Toraen heter det at man skal svare med øye for øye, tann for tann. I virkeligheten skjedde det noe helt annet: det ble øyne for øye, tenner for tann, i en nådeløs og massiv utrenskning av det palestinske folk.
Det kristne palestinske paret Jussuf og Miriam som ventet sin enbårne sønn, som de gjennom sitt indre budskap, kanskje fra Gud, eller Allah eller Jahve, samme det, hadde blitt varslet om skulle redde deres eget folk og andre folkeslag tilbake til en mer menneskelig verden på kloden i fred og fordragelighet, sto fremdeles og ventet ved den enorme betongmuren som stengte dem ut fra sitt hjemland.
-Dette er så spesielt, sa offiseren lett lattermild etter en stund i taushet, – at vi nå slipper dere inn i Gaza igjen. -Om dere er kristne eller muslimer, det spiller ingen rolle. For oss er Jesus null og niks selv om dere nevner ham som en profet i Koranen.
-Vi er kristne palestinere, sa Jussuf. – Det er Bibelen og det nye testamentet som er alt for oss. Men det er riktig at Jesus nevnes i Koranen.
-Så blir det slik, sa offiseren, som faktisk tok Jussuf i hånden og hilste ham lykke til. – Mitt navn er Daniel M.
-Daniel i løvens hule, sa Jussuf brått, men angret seg straks.
-Så du kjenner til vår Tora?
-Selvsagt, sa Jussuf. – Det er en viktig del av Bibelen, som Det gamle testamente. Du er kanskje av Davids slekt?
Daniel nikket anerkjennende. -Du er kanskje inne på noe der.
Så vinket han Jussuf og Miriam inn gjennom porten i den mange mil lange muren som hadde ført til at Gaza og Vestbredden var blitt et av verdens største utendørs arbeidsleirer for palestinske internerte.
-Til lykke med sønnen, sa Daniel.
Jussuf visste ikke om Daniel mente det eller ikke.
Kanskje var det nok et forsøk på ironi og hån?
Det var vanskelig å vite.
Jussuf og Miriam nådde Rafah sendt om kvelden i 23. desember 2023.
Hun fødte en sønn som de kalte Jeshua i ruinene midt i byen like etter midnatt. Men det var ingen engler der da fosforbombene begynte å falle.
Heller ingen tre vise menn eller dyr i stallen. Ingen gaver i form av gull, røkelse og myrra.
Men en stjerne som lignet Betlehemsstjernen hang som et ondt varsel over stallen før den rammet med dødelig presisjon.
Både mor, far og barn ble rammet.
Det var et lite glimt av en liten spedbarnshånd som stakk opp fra de knuste ruinene av en stall.
Og det viste seg at sønnen, den gjenkomne Jesus, ikke hadde den minste mulighet til å stå opp fra de døde på den tredje dag.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
visit website
