Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klimaforhandlingene i Dubai, eller Cop28 «Conference of the Parties, meeting 28» som er den egentlige betegnelsen, ble avsluttet for snart en måned siden og det har blitt tid til å samle tankene. Og hvilke tanker sitter igjen?

For det første må jeg si at det hele minnet om et velregissert teaterstykke som jeg har sett før. Ca. 100.000 deltakere ble fraktet inn. Høylytte og til dels påtrengende talere, ikke minst fra private miljø- og interesseorganisasjoner, snakket om nært forestående undergang og fordelte «skyld» til alle kanter og særlig til den rike verden.

Dette teaterstykket har blitt oppført 27 ganger siden 1990-tallet. Og til tross for 27 tidligere konferanser og avtaler med mengder av store ord og høye ambisjoner har globale CO2-utslipp gått opp nesten hvert eneste år siden – unntaket er året med COVID.

Nesten alle rike land lover mye mer enn de leverer. Samtidig prioriterer de fleste fattige land forståelig nok økonomisk vekst, noe som i de aller fleste tilfeller forutsetter fortsatt og økt bruk av fossilt brennstoff.

Det som ikke kom frem på møtet i Dubai, slik det heller ikke har kommet frem på noen tidligere klimamøter, er at klimapolitikken koster enormt med penger og ressurser. Klimaaktivister, som insisterer på at vi skal lytte til forskningen, ignorerer konstant all forskning om hva klimapolitikken koster. Løfter om store utslippsreduksjoner innen 2025 applauderes ukritisk (hvis de da ikke kritiseres for å ikke være enda større) uten at noen etterlyser en faglig utredning av hvor mye tiltakene vil koste og hvor mye de vil bidra til å redusere skadelige klimaendringer en gang i fremtiden. Og spørsmål om hvor og hvordan de nødvendige midlene skal skaffes er nærmest et ikke-tema.

Det finnes ikke noe eksakt tall for hvor mye løftene på COP28 kan komme til å koste. Men anslag fra tre ulike modeller varierer mellom 10 billioner U$ og 43 billioner U$ – pr. år eller 10–20 ganger verdien av det norske oljefondet – pr. år.

Tenk hvis alle politikerne, alle interesseorganisasjonene og alle de andre deltakerne i Dubai kunne ha satt en fot i bakken og spurt om dette er riktig bruk av så mye penger. Eller om det i en verden der flere hundre millioner mennesker lider av underernæring og minst 1,7 milliarder mennesker bruker kontaminert/forurenset drikkevann kanskje finnes andre og mer påkrevde behov?

Men det er visst et fåfengt håp. Isteden dreide debatten i Dubai seg mye om uttrykket «fase ut» kontra «fase ned» bruken av fossilt brennstoff. På overtid endte forhandlingene opp med en erklæring om «omstilling bort fra» bruken av fossilt brennstoff.

Så oppsummert: Teaterstykket gikk som det alltid har gjort. Det var mye snakk og mye prat. Forestillingen gikk på overtid og til slutt ble det signert en avtale med et omforent, utvannet mål som deltakerne håper (eller later som?) vil bety en forskjell. Delegatene reiste hjem igjen («ser dere neste år i Aserbajdsjan») og publikum sitter igjen, noen overstrømmende begeistret, noen veldig skuffet – og noen lurer på hva som egentlig var poenget med hele forestillingen.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir