Kunstige mål og symboler belønnes mer enn faktiske resultater.
Elbusser som står i lett snøvær og kulde, og private selskaper som tar milliardrisiko med skattebetalernes penger, har noe til felles. De er symptomer på en klimapolitikk som belønner kunstige mål og symboler mer enn faktiske resultater. Klimapolitikken er overmoden for endring.
Partilederdebatten i Arendal i fjor sommer avslørte noe viktig. På spørsmål om hvem som tror Norge er på god vei til å nå klimamålene for 2030, var Jonas Gahr Støre (Ap) den eneste som rakk opp hånden. På hvilket annet politisk område hadde man tillatt de samme strenge forbudene, overstyring av folks privatliv og ukritisk bruk av skattepenger på tiltak som gir så dårlige resultater, som vi ser i norsk klimapolitikk?
Svaret sier seg selv. Mediene og politikere i samtlige partier hadde i et slikt scenario sørget for jevn flyt av kritikk mot den rådende politikken og fremmet alternative forslag. I klimapolitikken er det dessverre kun Fremskrittspartiet som over tid har advart mot retningen.
Hovedproblemet er at klimapolitikk later til å være unntatt de strenge tildelingskriteriene som stort sett alle andre sektorer må svare for gjennom kost/nytte-vurderinger. Dette ble også bekreftet av regjeringens egen ekspertgruppe i Finanspolitikkutvalget. Denne la nylig frem en knusende dom over klimapolitikken som føres.
Utvalget peker blant annet på at staten har for svak kunnskap til å kunne evaluere enkeltprosjekter, at effektiv klimapolitikk utsettes i tid, og at byråkrati- og maktkonsentrasjonen øker parallelt med faren for mer tilkarringsvirksomhettilkarringsvirksomhetVirksomhet hvor et individ, en organisasjon eller en bedrift forsøker å tjene penger ved å manipulere de økonomiske og/eller juridiske omgivelsene i stedet for gjennom handel eller produksjon av varer og tjenester (SNL).. Oppsummert advares det kraftig mot en for omfattende aktiv næringspolitikk som fortrenger effektiv klimapolitikk.
I Norge har regjeringen og et stort flertall på Stortinget mot Frps stemmer gitt blankofullmakt til en rekke prestisjeprosjekter av typen som Finanspolitikkutvalget kritiserer.
Karbonfangst- og lagringsprosjektet Langskip har på kort tid gått på flere store milliardoverskridelser. Statens foreløpige kostnader i prosjektet har allerede oversteget 20 milliarder kroner.
Prislappen på regjeringens satsing på havvind i den sørlige delen av Nordsjøen har allerede oversteget 23 milliarder kroner.
Flere steder i landet brukes det samtidig store offentlige summer på etablering av batterifabrikker. I Mo i Rana varslet selskapet Freyr i november full stans for videre etablering med krav om mer penger fra staten, som allerede har stilt over 4 milliarder kroner til rådighet gjennom lånegarantier.
På tross av advarslene fra egne eksperter trapper regjeringen opp den aktive næringspolitikken i stedet for å lytte til råd og ta nødvendige forbehold. I 2022 anslo Arbeiderpartiet og Senterpartiet at deres «grønne industriløft» vil kreve opp mot 60 milliarder kroner i statlig risikoavlastning frem til 2025.
Som klimatiltak har denne politikken så langt feilet – på tross av at det er gjort enorme investeringer på skattebetalernes regning. Andre deler av den rådende klimapolitikken sørger for å flytte utslippene i stedet for å kutte dem, blant annet gjennom storstilt elektrifisering av sokkelen med kraft fra land.
Som politisk reaksjon på manglende utslippsreduksjoner har det de siste årene oppstått en overbudskamp i statlig og kommunal regi som fører til helt særegne problemer. I stedet for å realitetsorientere klimamålene velger regjeringen og flere kommuner tvert om å oppjustere ambisjonene.
I 2020 vedtok bystyret i Oslo å redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030, sammenlignet med 2009-nivå. Det kunstig ambisiøse målet legitimerer stort sett alt av tiltak uavhengig av kostnaden og effektene tiltakene har. Konsekvensene er sløsing med innbyggernes penger, ineffektivitet og et kollektivsystem som denne vinteren har stått til strykkarakter.
Årsaken er selvsagt at hastverket tvinger frem sårbare løsninger der teknologien ikke er tilstrekkelig utviklet. Allerede i 2015 ble busselskapet Ruter, som er deleid av Oslo kommune, advart fra faglig hold om konsekvensene av for rask elektrifisering av bussparken. Likevel valgte byrådet bestående av Ap, SV og MDG å doble antall elbusser i hovedstaden, vel vitende om risikoen.
Resultatet er at helt vanlige folk som er avhengige av kollektivtrafikk på vei til jobb, skole eller for å levere i barnehagen, har fått store problemer i hovedstaden denne vinteren. Kunstig høye klimamål virker å trumfe folks grunnleggende basisbehov i en by med over 700.000 innbyggere. Slik kan vi ikke ha det. Og elbusskaoset er bare ett av mange eksempler på en klimapolitikk som har spilt fallitt på grunn av politisk hastverksarbeid.
Likevel finnes det håp. For det er mulig å føre en politikk som reduserer, ikke flytter utslippene, samtidig som man skåner innbyggere og næringslivet fra skyhøye avgifter og forbud.
De billigste tiltakene må prioriteres først gjennom kvotehandel. Der kjenner vi både kostnaden og effekten av kuttene. I tillegg vil Frp plante mer billig skog som binder opp store mengder karbon, og regne inn opptaket fra skogen på lik linje med landene norske bedrifter konkurrerer mot i Europa. Det sikrer likebehandling og styrker i tillegg konkurransekraften for næringslivet vårt.
Fremskrittspartiet ser i spenning frem til klimadebatten etter at Senterpartiets Ola Borten Moe og Marit Arnstad nylig ga uttrykk for å realitetsorientere de norske klimamålene. Vi håper flere kommer etter oss.
Elbusskaoset er et symptom på en klimapolitikk som må endres
6
0
27.02.2024
Kunstige mål og symboler belønnes mer enn faktiske resultater.
Elbusser som står i lett snøvær og kulde, og private selskaper som tar milliardrisiko med skattebetalernes penger, har noe til felles. De er symptomer på en klimapolitikk som belønner kunstige mål og symboler mer enn faktiske resultater. Klimapolitikken er overmoden for endring.
Partilederdebatten i Arendal i fjor sommer avslørte noe viktig. På spørsmål om hvem som tror Norge er på god vei til å nå klimamålene for 2030, var Jonas Gahr Støre (Ap) den eneste som rakk opp hånden. På hvilket annet politisk område hadde man tillatt de samme strenge forbudene, overstyring av folks privatliv og ukritisk bruk av skattepenger på tiltak som gir så dårlige resultater, som vi ser i norsk klimapolitikk?
Svaret sier seg selv. Mediene og politikere i samtlige partier hadde i et slikt scenario sørget for jevn flyt av kritikk mot den rådende politikken og fremmet alternative forslag. I klimapolitikken er det dessverre kun Fremskrittspartiet som over tid har advart mot retningen.
Hovedproblemet er at klimapolitikk later til å være unntatt de strenge tildelingskriteriene som stort sett alle andre sektorer må svare for gjennom kost/nytte-vurderinger. Dette ble også bekreftet av regjeringens egen ekspertgruppe i Finanspolitikkutvalget. Denne la nylig frem en knusende dom over klimapolitikken som føres.
Utvalget peker blant annet på at staten........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
