Datteren min hadde forstått noe det tok meg 40 år å lære.

Det var fire enkle ord på et bursdagskort, skrevet med en håndskrift som fortsatt søker sitt fotfeste på linjene: «Jeg heier på deg.» Min syv år gamle datter hadde ikke bare ønsket klassekameraten til lykke med dagen – hun hadde gitt vedkommende noe større. Et løfte. Et vitnesbyrd. En hånd strukket ut mot fremtiden.

Jeg husker at jeg ble stille da jeg leste kortet. Ikke fordi ordene var uvanlige, men fordi de traff noe jeg selv først hadde begynt å forstå i voksen alder. Det tok meg 40 år virkelig å begripe hva det vil si å heie på noen. Og nå, der min datter sto, hadde hun allerede forstått det.

La meg ta deg med tilbake. Vi flyttet til Norge da jeg var seks år og bosatte oss i Bærum. Mine foreldre, som de fleste innvandrere, takket ja til jobber langt under sin erfaring og kunnskap. Det satte dem i en hverdag med lange arbeidsdager og trang økonomi.

Når jeg spilte fotball som barn, var det fullt av foreldre på sidelinjen. De ropte navn, ga instrukser, delte ut ros. Mine foreldre var aldri der. Ikke på én eneste kamp.

Men det var ikke fordi de ikke brydde seg. De heiet på sin måte. Med hver ekstra arbeidstime. Med hver middag de laget til tross for utmattelse. Med hver gang de spurte hvordan det gikk. Det var en annen slags heiarop – stille, utholdende, uten publikum.

Min far sa noe til meg da jeg var tenåring som satte seg fast. Han sa at som utlending måtte jeg jobbe dobbelt så mye som en nordmann for å oppnå halvparten av det........

© Aftenposten