Folkeretten er død, om enn ikke for alltid, så i hvert fall i dette øyeblikk i verdens historie. Det er ikke så uventet.

Folkeretten er død, om enn ikke for alltid, så i hvert fall i dette øyeblikket i historien. Dette kommer ikke uventet. Folkeretten har ligget på sotteseng i lengre tid.

Årsaken er at folkeretten ikke er et rettssystem som det er knyttet maktmidler til, men sedvane opprettholdt av statlig praksis. Ja, det finnes traktater og avtaler som stater har ratifisert, men først og fremst er folkeretten praksis stater har gjentatt over tid, som dermed er blitt sedvane.

Det betyr både at den alltid har vært dynamisk, men også at den lett kan avskrives.

Det vi liker å kalle folkeretten, er egentlig ikke noe annet enn en type statspraksis som i en historisk periode er blitt opprettholdt av de sterkeste maktene fordi de så seg tjent med den. Slik oppsto folkeretten, men slik vil den også forvitre hvis de sterkeste, eller i dette tilfellet den sterkeste makten, USA, ikke lenger ser seg tjent med å opprettholde den gjennom egen praksis.

Det vi i dag kaller en del av folkerettslig praksis, som diplomaters immunitet, kan vi spore tilbake til 1500-tallet, men det er fredsavtalen i Westfalen etter trettiårskrigen i 1648 som regnes som starten på moderne folkerett og dens grunnstein suverenitetsprinsippet.

Det innebærer at alle stater fritt skal bestemme over seg selv og ikke bli styrt av andre mot sin vilje. Hvorfor var man opptatt av dette i 1648 og ved senere kongresser i etterkant av store kriger som Wienerkongressen (1815), Versaillesfreden og Folkeforbundet (1919) og San Francisco-konferansen (opprettelsen av FN i 1945)?

Svaret er enkelt: Store kriger er kostbare for alle. Opp gjennom historien har de seirende søkt å befeste folkerettens kjerne suverenitetsprinsippet. Det har de gjort for å forsøke å forhindre nye kriger, men også for å sikre egen........

© Aftenposten