Er en dårlig fred virkelig bedre enn en god krig?

Igor BondarForfatter i Kharkiv, Ukraina

Om valget står mellom tre år med ufullkommen fred eller tre år med massedød, holder ikke argumentet «Russland kommer uansett til å angripe igjen».

I begynnelsen av oktober foreslo den ukrainske parlamentsrepresentanten Oleksij Hontsjarenko noe som det er vanskelig å snakke høyt om i Ukraina: Muligens burde Ukraina føre forhandlinger med Russland om alt.

Ukraina mister mennesker, penger og ressurser, og landets allierte har sine egne interesser. Han foreslo at man skulle stanse langtrekkende angrep, åpne Svartehavet, fryse fronten og diskutere nøytralitet og Donbas.

5. oktober ble Hontsjarenko ekskludert fra parlamentsfraksjonen «Europeisk solidaritet» på grunn av ulike meninger om krigen.

Det er lett å tilskrive dette populisme. Ukrainas forslag om å forhandle «om alt i hele verden» er nettopp det samme som mange har ønsket å høre nå når krigen har vart i over fire år. Hva så, dersom populismen beskriver en realitet?

La oss forutsette at en fred vil la Russland beholde kontrollen over de okkuperte territoriene, at Ukraina forblir utenfor Nato, mens frontlinjen blir den nye grensen. Samtidig skal hverken Ukraina eller majoriteten av de vestlige regjeringene anerkjenne Russlands suverenitet over disse territoriene. La oss forutsette at Russland går til angrep igjen. Ville disse årene med fred virkelig ikke være verdt noe? For dem som i løpet av denne tiden ellers ville blitt drept, ville det bety én ting: De ville fortsatt være i live.

Territorier dør ikke. Mennesker dør. Ukraina kan få territoriene igjen om ti eller tyve år, eller aldri, men en soldat som blir drept i dag, kommer aldri igjen. Staten trenger territorier, og suverenitet er ingen abstraksjon. Men «Man kan ikke stole på Russland» betyr ikke automatisk «Ukraina må fortsette krigen i det uendelige». Men hvem er det som da må betale for den?

Dette spørsmålet........

© Aftenposten