Pengebevilgningene må ikke bli flere enn svettedråpene.
Når et land oppdager en verdifull naturressurs, er én mulighet å holde funnet hemmelig, kaste kartet og la det verdifulle ligge.
Denne underlige setningen er en mulig lærdom fra en meget kjent artikkel av Jeffrey Sachs og Andrew Warner fra 2001. De viste at land som i 1970 hadde en høy andel av naturressurser i sin eksport, opplevde dårlig økonomisk vekst pr. innbygger de neste 20 årene.
At dette har vært en viktig innsikt – og en innflytelsesrik artikkel – mer enn antydes ved at Google Scholar opplyser om at den har hele 6416 siteringer. Det er et svært høyt tall.
Lenge så det imidlertid ut til at Norge kunne være et unntak. Hvorfor – og hvordan ser det ut nå?
For å svare må vi en tur innom hva som kan gå galt når et land finner en verdifull naturressurs.
Det korte svaret er at funnet kan påvirke adferd og arbeid. Det noe lengre svaret vil peke på det at det blir fristende å posisjonere seg tett til dem som har makt over pengestrømmene i stedet for å være innovativ, arbeidsom og dyktig.
På fagspråket kaller vi en slik aktivitet for «rent-seeking». Store naturressursinntekter vil i så fall fortrenge kløkt og vilje. Slik blir ressursfunnet – nettopp – en forbannelse.
Forbannelsen kan arte seg på forskjellig vis, som korrupsjon, maktkamp, sløseri og oversjenerøs politikk.
I økonomifaget vet vi at naturressurser ikke er avgjørende for hvordan et land gjør det, noe som sjokkerer mange. Hvordan kan olje, gull, diamanter, skog, kull, mineraler ikke ha betydning?
Det er ikke det at ressursene ikke har betydning. Det er snarere slik at det finnes andre – sikrere og varigere – veier til velferd og velstand.
Det lureste et land gjør, er å anskaffe seg en kompetent, frisk og arbeidsvillig arbeidsstokk.
Ta Japan: Der har de lite av naturressurser, likevel er landet helt i toppen når det gjelder økonomisk leveranse. Ta Brasil: Der har de mye av naturressurser, men leverer langt fra like godt økonomisk. (Blir du interessert i dette, kan du gå til Verdensbankens hjemmeside og se på «natural resources rents»)
Kjernen i disse to eksemplene er ikke til å komme forbi. Naturressurser er mindre viktig enn innovativ og innsatsvillig arbeidskraft. Dette er så viktig at jeg sier det på nytt:
Arbeidskraften er et lands viktigste ressurs. Og det er om å gjøre å utdanne den, gjøre den endringsvillig, få den kreativ og stimulere den til å yte.
Et funn av en verdifull naturressurs kan påvirke hvordan og hvor mye det arbeides.
Sachs og Warner sa i sin artikkel at én mulig mekanisme som forbannelsen virker gjennom, er nettopp fortrengningsvirksomhet. De formulerte seg slik (min oversetting): «Naturressurser fortrenger aktivitet x. Aktivitet x driver vekst. Derfor vil naturressurser ødelegge for vekst.»
Leseren ser at det er noe selvsagt over hypotesen. Den sier at det som gjør et land dyktig, blir svekket ved funn av naturressurser, og derfor landet blir mindre dyktig. Ja, sier leseren, hva ellers? For noe må jo bli svekket når landets økonomiske evne blir svekket?
Forklaringen ligner på den som sier at «Kari løper fort fordi hun flytter føttene fort». Det er riktig, men lite egnet som kilde til forståelse. En må borre dypere. Og det er blitt gjort – og gjøres – uten at vi her skal gå inn i detaljer og diskusjoner.
For uansett skjønner vi at når et land finner noe så verdifull som olje, kan det oppstå fristelser hos makthaverne. Og der er vi inne på noe.
Det er trolig av avgjørende betydning hvordan makthaverne ser på naturressursfunnet, og i hvilken grad de føler personlig eierskap til det. Hvis de straks planlegger kolossale slott og svære arenaer, er det mer uheldig enn om de planlegger å sette inntektene fra funnet i finansielle posisjoner som vil komme landets fremtidige generasjoner til gode.
Her har Norge gjort noe riktig.
Jeg har i møte med interesserte akademikere i utlandet pekt på det norske Finansdepartementet, for i mitt hode er det helt i verdenstoppen. Og leseren kan glede seg over å høre at Finansdepartementet allerede i 1974 skrev innsiktsfullt om oljefunnet i Nordsjøen i 1969. Du kan lese selv, søk opp Stortingsmelding 25 (1973–1974) «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn». Du vil fort bli varm om hjertet.
I dag – 50 år etter – har vi jo en slags fasit. Norge klarte å håndtere disse gigantiske inntektsstrømmene fordi de i høy grad ble holdt utenom fastlandsøkonomien. De ble plassert i eierposisjoner i utlandet.
Så en mulig oppskrift på å unngå ressursforbannelsen er å skjerme landet slik at det beholder innovasjon, endringsvilje og arbeidslyst.
Det er imidlertid et viktig poeng at selv om vi har hatt inntekter å bli himmelfalne av, er de likevel små sammenlignet med arbeidskraftens betydning.
I Perspektivmeldingen fra 2021 (Stortingsmelding 14 2020-2021) vises det på side 94 at arbeidsinnsats utgjør 74 prosent av nasjonalformuen. Finanskapitalen (les: Oljefondet) utgjør 10 prosent. Les det én gang til. Og så enda en gang.
Norges nasjonalformue er altså hovedsakelig arbeidstimene våre. Nasjonalregnskapet viser at vi har fire milliarder timer, og vi har stilt oss slik at de er dyktige og foroverlente.
Men. Det er et «men» her, og leseren blir forhåpentlig nysgjerrig. Jeg kommer til det om et øyeblikk. Vi skal først se noe mer på hvorfor vi klarte å unngå ressursforbannelsen – utover å ha et kløktig finansdepartement.
Gunstige faktorer var kunnskapsrike politikere, robuste institusjoner, høy tillit, god fellesskapsfølelse, tydelig gjennomsiktighet i statsforvaltningen og en aksept for langsiktig tenkning. Trolig kunne flere velorganiserte land ha klart det, for slike land gjør det vanskelig for enkeltgrupper å tilrane seg inntektene.
Husk også på at oljen ikke bare piplet opp fra sanden. Den krevde høyteknologisk ingeniørvitenskap for utvinning. Så fordi oljen ligger så vanskelig til, har vi faktisk holdt oss med høyteknologisk kunnskap, og ikke bare mottatt lettvinte dollar.
Vi klarte også å meisle ut handlingsregelen, en politisk-intellektuell triumf som jo må være et av de beste eksemplene på hvordan samfunnsøkonomisk innsikt via fornuftige politikere leder til praktisk politikk. Kan hende var den en større bragd enn beslutningen om å plassere inntektene i utlandet, for det er nok ikke så mange land som hadde fått til nettopp det.
Og ikke nok med det. Fornuftig politikk finnes fremdeles. Nylig har vi fått en pensjonsreform som igjen viser at det i Norge er mulig å gjennomføre nyttige reformer etter langsiktig tenkning. Ingen skal si at populister med svulstige slagord og kortsiktige planer har vunnet i Norge.
Heldigvis har mange norske politikere skjønt at det foreligger en budsjettbetingelse. Den beste måten å se det på, er å snakke om rub.
Rub var professor Trygve Haavelmos – vinner av Nobels minnepris i økonomi – betegnelse på at du er tvunget til å være innenfor budsjettbetingelsen.
Forkortelsen står nemlig for «realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi», og sier at det ikke er mulig å gi tre personer en halvpart hver.
Bevilgninger må summere seg – og hver gang du tildeler noe til noen, så er det noen andre som ikke får noe. Og nå er det mer nyttig å tenke i timer og minutter fremfor kroner og øre.
Det er realressursene som må summere seg, penger kan en alltids trykke. Det er nettopp fordi rub virker, at pengetrykking ikke virker. Det er banalt, og kan neppe kalles en innsikt, men la meg gi deg en utfordring. Ta opp en avis og se om du mener at alle har et godt forhold til rub. Du ble betenkt, ja.
Er Norge så immun mot ressursforbannelsen?
Vel. Jeg skulle ønske jeg kunne svare «ja».
Det har sett lovende ut i mange tiår, men en del av stillingsinstruksen for økonomer er å være bekymret. Så jeg skal være bekymret. Det som uroer meg, er at rikdommen kan gjøre noe med vår evne og vilje til å jobbe og vår evne og vilje til å gjennomføre fornuftige reformer. Faren er at vi tror vi er rikere enn vi er.
Et eksempel på det siste – for meg – har vært kommunereformen. Eller snarere: mangel på reform. Kommunestrukturen tyder jo på at vi føler vi er blitt så rike at vi kan tillate oss å holde på med dyre måter å drifte landet på. Fordi vi kan. Fordi vi har råd. Fordi vi ikke trenger å endre noe.
Det er nemlig stordriftsfordeler i kommuneadministrasjon. Se for deg ti rådhus, ti ordførere, ti kommunestyrer, ti skoleadministrasjoner, ti kriseteam og ti budsjettprosesser. Tenk deg så at disse ti av hver kan bli til én av hver. Ja, da har du nettopp sett for deg stordriftsfordeler.
Den oppmerksomme leser vil innvende at det også finnes stordriftsulemper også, og det er riktig. Godt sett. Derfor er det gunstige antallet kommuner i Norge ikke én. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som er gunstigst, men at vi har mange, det kan ingen være i tvil om.
Det er dessuten illevarslende at det går symbolpolitikk i navn, identitet og tilhørighet sånn at folk risser sine meninger i stein, for at de skal vare til Dovre faller. Norge har tre og en halv gang så mange kommuner som Danmark. Og kom ikke trekkende med at det er fordi Norge er så stort og langt. Det holder ikke. Det er mennesker som skal organiseres, ikke skog og stein. Danskene er bedre – kanskje fordi de ikke har råd til noe annet.
Det er også mulig at ressursforbannelsen viser seg vet at vi tror vi er frikoblet fra behovet for å jobbe, altså at vi glemmer Haavelmos rub. Da vil vi leve i den fantasiforestillingen at det ikke er så viktig å jobbe.
Ta sekstimersdagen som eksempel. Den kan fort redusere Norges arbeidstimer fra fire milliarder til 3,2 milliarder. Okay, kanskje vil noen jobbe litt hardere og andre bli litt sjeldnere syke. Kanskje noen i deltid vil jobbe som før. Men. I. Sum. Blir. Det. Dyrt. Det vil krympe vår nasjonale lommebok.
Det er fordelaktig å ha to tanker i hodet samtidig – og balansere dem. Ja, når vi er rike, kan vi ta mer fri og ha sjenerøse velferdsordninger. Nei, selv om vi er rike, må vi jobbe og reformere altfor sjenerøse velferdsordninger.
Rub sier at hvis vi har fire milliarder arbeidstimer, får vi ikke dekket ønsker som krever fem milliarder arbeidstimer. Og igjen, for dem som liker en utfordring: det er bare å åpne en hvilken som helst avis. Behovene er skrikende og ønskene tallrike. Mer politi. Flere lærere. Flere sykepleiere. Bedre veier. Mer forsvar. I hvilken versjon av verden ser det ut til at vi trenger færre arbeidstimer?
Hovedscenarioet er imidlertid fremdeles at norsk politikk er kunnskapsbasert, og at Norge er i den økonomiske verdenstoppen også om tre tiår. Om vi klarer det, avhenger trolig av vår evne til å håndtere kunstig intelligens – men det er en helt annen artikkel. Vi stiller sterkt.
Kan vi si noe sikkert om Norge unnslipper ressursforbannelsen? Nei. Landet er i sum relativt godt skrudd sammen. Har vi forbedringspotensialer og noen urovekkende trender? Å, ja. Og én ting er det alltid lurt å gruble over, og det er en nyansering av dikteren Aasmund Olavsson Vinjes ord om at «penger er størknet svette».
La meg foreslå: Pengebevilgningene må ikke bli flere enn svettedråpene.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
