Kommunismens uhyggelige arv burde tilsi pågående kritisk journalistikk fra NRK, ikke personprofilerende medieoppbygging.
Under den stolte overskriften «Journalistikk, ikkje pludring» forsøker NRK-redaktør Knut Magnus Berge å imøtegå mitt debattinnlegg i Aftenposten 25. april. «Pludrerier om venstrediktaturet i Dagsrevyen» kritiserer lørdagsportrettet i Dagsrevyen 20. april med Rød ungdoms nye leder Amrit Kaur og hennes politiske holdninger.
NRK har ikke monopol på å fortolke sine egne programmer. Mange har reagert på det lettferdige innslaget.
Jo da, hun fikk spørsmål om sine kommunistiske proklamasjoner, men det overfladiske svaret gled raskt bort i et godmodig medieflimmer. Innslaget ble avsluttet med at hun gikk inn til Rødts møte i Stortinget, en type folkevalgt forsamling kommunister alltid har søkt å undergrave eller manipulere. Jeg beklager å måtte bruke så sterke ord: For meg var dette motbydelig og hyklersk.
Kommunismens katastrofale historiske rolle er hinsides enhver tvil demonstrert, med ca. 100 millioner ofre fra 1917 til 1991 av ulike kommunistiske regimer og bevegelser, ifølge den franske historikeren Stéphane Courtois i samleverket «Kommunismens svarte bok» fra 1997. Denne uhyggelige arven burde tilsi pågående kritisk journalistikk, ikke personprofilerende medieoppbygging gjennom Lørdagsrevyen.
Det er og blir oppsiktsvekkende at NRK ikke tar Kaurs idealisering av kommunismen på alvor. Pludringen hadde knapt noe med journalistikk å gjøre – annet enn som kjendisprat. Å kalle innslaget journalistikk er å fornærme en hel yrkesgruppe. Ser ikke Berge hva han driver med i sin opphøyelse av dette innslaget til «journalistikk»?
Tror NRK at for eksempel BBC ville vært så slapp i en tilsvarende sak? Se «Hardtalk» og se hvor nivået ligger, Berge. Dette er ikke «revolverjournalistikk», men klar, kunnskapsfundert oppklaring. I en pågående, men høflig stil.
Det er ingen grunn til at NRK skal være dårligere enn BBC her. Berge burde være mer på utkikk etter forkludringstendensene i NRK. Institusjonen er livende redd for å bli anklaget for å være ufolkelig, en tendens som har tiltatt etter at Marienlyst for enhver pris vil ha med ungdommen.
I en verden der menneskerettsbundne demokratier er under press fra ideologiske fantaster og alskens kommersiell irrasjonalitet, må vi være på vakt overfor selv slik hodeløs bruk av ord. Ord er farlige fordi de også tildekker tanker og er handlingens mor. Denne saken stiller det alvorlige spørsmålet: Hvordan skal det frie folkestyret forholde seg til sine fiender, folk som vil det til livs?
Rødts leder Marie Sneve Martinussen fremholder at Rødt er imot alle autoritære krefter. Det er naturligvis bra, men hun omgår saken.
Jeg etterlyser partiets konkrete politiske reaksjon på kommunismeuttalelsene fra Rød Ungdoms nye leder, som etter en spesiell prosess, og dertil kuppanklager, nylig fikk kastet sin forgjenger. Hva gjør partiet nå? Jeg imøteser et svar, ikke svada.
På nytt ber jeg om Martinussens konkrete reaksjon på den politiske utviklingen i Rød Ungdom. Har organisasjonen og dens kommunistiske leder partiets støtte? Mange som i tiden fremover kunne tenke seg å stemme på Rødt, kan ikke unngå å interessere seg for et klart svar på dette spørsmålet. Er dette siste krampetrekning fra AKP-arven i partiet?
Kaur bør spørres om hva i det norske demokratiet som eventuelt er så forferdelig at hun vil risikere en revolusjon, med de åpninger for despoter og massive overgrep det innebærer. Politisk naivitet i kombinasjon med uvitenhet er bokstavelig talt livsfarlig.
Kaur vil antagelig si at hun er mot vold. Men hun glemmer at svært få revolusjoner er blitt gjennomført uten massiv vold, eller at de har utløst terror og dyp vold i etterkant. Unntakene er demonstrasjonene mot DDR-diktaturet i 1989 og fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia samme år, der Václav Havel ble kalt til president. Men da gjaldt det å kvitte seg med et styre presis av den type Kaur omtaler så velvillig, kommunismen.
Hva verre er, Kaur gjør seg skyldig i en alvorlig feilbedømmelse som forklarer hvorfor så mange intellektuelle eller pseudointellektuelle følte og føler seg tiltrukket av kommunismen. Hun reagerer med god grunn på all ondskap og urettfettferdighet i dagens verden. Det hun ikke ser, eller vil eller kan se, er at de metoder man vil ta i bruk – diktaturet – for å bekjempe denne tilstand, mest sannsynlig vil undergrave de ideelle målsettingene og antagelig føre til enda verre ondskap.
Det er dette jeg kaller godhetens perversjon. Dette utgjør kjernen i det svenskene med rette kaller skrotvenstre. Rødt synes å nære ved sitt bryst folk som ennå henger igjen i denne sumpen. Denne perverterte godhetsstrebenen forklarer hvorfor kommunismen i mange former øvet og øver slik tiltrekning på subjektivt velmenende, men godtroende sjeler av Kaurs type.
Kommunismen fremsto som en appell til idealitet og fornuft, ikke et brudd med, men en fordypning av, humanistiske verdier. Her lå dens trylleformular. Denne mentaliteten bidro til å bygge ned naturlig mistenksomhet mot de diktaturtendenser som tidlig ble klare, for eksempel i leninismen. Nettopp av denne grunn lot så mange seg besnære.
Altfor få ble bevisst likhetene med fascismen: det totalitære samfunnssyn, noe som i dag er åpenbart og veldokumentert. Kaur lar seg lett skrive inn i denne tanketradisjonen. Det er et trist landskap hun burde forstå dypere – og skremmes av.
Kaur prøver å skille mellom kommunister hun liker og kommunismen hun ikke liker. Men hun overser hele essensen i denne saken: at makt lett perverteres, og absolutt makt perverteres absolutt, uansett intensjon og god vilje.
Om du ikke bygger et pluralistisk politisk system med skranker for maktmisbruk, slik det er i demokratier, ligger den totalitære fristelse der som et agn. Totalitære regimer gir fritt leide til despoter fordi de ikke møter motmakt.
Slutt å leke med kommunismebegreper, Kaur. Kommunismen er en steindød vei i menneskehetens historie, brolagt med lidelse og feilslag like til denne dag. Det var idealisme på avveier. Forskjellen mellom dagens og tidligere generasjoner er at vi nå vet hva slike totalitære tempeldanser vil føre til.
Det gis ingen unnskyldninger lenger. Det gjør Kaurs fortsatte insistering på å kalle seg «kommunist» ekstra betenkelig, ja, på grensen til det patetiske.
PS. Kaur finner det for godt å omtale alder og hudfarge, «hvit», «godt voksne menn», etc om sine meningsmotstandere. Dette er ikke argumenter, men tidsangivelser og karakteristikker. Hun bør holde seg for god til det.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
