Norges skitne hemmelighet er at ønsket om å hjelpe ledsages av villet blindhet for konsekvensene.
Vi starter i Afghanistan. I løpet av det 20 år lange oppdraget brukte Norge, ifølge Norads rapporter, 23,8 milliarder kroner. Mesteparten var i bistand. Korrupsjon var en hovedgrunn til at regimet i Kabul ble så upopulært, skal vi tro de mange havarirapportene.
Under Hamid Karzais styre ble det vanlig å kjøpe offentlige stillinger fordi de ga muligheter til korrupsjon. Jeg nevner dette fordi Afghanistan ble Norges viktigste bistandsdestinasjon, samtidig som at norske myndigheter hevdet å ha «nulltoleranse for korrupsjon».
I praksis ble om lag en tredjedel av den norske bistanden kanalisert gjennom Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF). Flergiverfondet ble etablert i april 2002 for å gi en samlet plattform for å gi overordnet retning og samordning til flommen av bistandsmidler.
Evalueringsrapporter viste fra første stund at det var grunn til uro. Norge frøs 280 millioner kroner i bistand til ARTF i kjølvannet av en korrupsjonsskandale i Kabul Bank i 2011. I tråd med sine egne retningslinjer kom Norge med minimumskrav for å gjenoppta overføringene.
ARTF trenerte, og Norge bøyde av. Hvorfor? Fordi bistand var gangplanken i Norges tilbaketrekkingsplan, vår «exitstrategi», fra Afghanistan. Da daværende forsvarsminister Espen Barth Eide annonserte at Norge ville forlate sitt protektorat i Faryab-provinsen, var planen at soldatene skulle erstattes med «langsiktig bistand».
Det er uklart i hvilken grad de flere hundre milliarder dollar med bistand som giverne måtte bli av med, korrumperte den afghanske statsmakten i en slik grad at den mistet folkets støtte og således undergravde vestmaktenes målsetninger i en slik grad at vi forærte Taliban seieren.
Etter å ha lest ulike evalueringer fra fem av landene som ga mest, er jeg usikker på om dette er et spørsmål giverne ønsker å finne svar på. Den norske evalueringen fra 2016 konstaterer lakonisk: «Å holde tilbake penger på grunn av korrupsjon ble dermed vanskelig.»
En lignende problematikk er en del av bakteppet for den pågående konflikten i Palestina. Selvstyremyndighetene har mistet folkelig støtte gjennom utstrakt korrupsjon. Ifølge The Economist er «milliarder av dollar i utenlandsk bistand blitt stjålet de siste tre tiårene». Bistand er omsatt i «herregårder i Jordan og for å fylle bankkontoer i Europa». På spørsmål om å nevne hovedproblemene i det palestinske samfunnet viser flere palestinere til deres egne myndigheter korrupsjon (25 prosent) enn Israels fortsatte okkupasjon (19 prosent).
Giverlandsgruppen for Det palestinske området (AHLC) ble opprettet i oktober 1993 i etterkant av Oslo-avtalen. Bare Norge er blitt sittende med formannskapet siden opprettelsen. Det er uklart hvorfor det er blitt slik. Det var ikke intensjonen.
AHLC skal bidra til å sikre det økonomiske grunnlaget for oppbygningen av den palestinske selvstyreenheten. Den har ansvar for å samordne den internasjonale bistanden til Det palestinske området og koble sammen giverlandsgruppens arbeid og politiske prosesser.
Naturligvis er årsakene til den pågående konflikten på Gaza komplekse, men en tenkelig årsak til at tiår med innsats nå er kullkastet, er at palestinere i de okkuperte områdene ikke har fått det bedre, dels grunnet korrupsjon og hva som synes rutinemessig underslag av bistand.
Ingen andre land er i nærheten av å motta like mye norsk bistand pr. innbygger som det Palestina gjør. Ifølge Norad har Norge overført 14,5 milliarder kroner i bistand til Palestina siden 1993. Norad erkjenner «omfattende korrupsjon» uten at det har minsket overføringene.
Dette bringer oss til Ukraina. I likhet med Afghanistan og Palestina er landet helt avhengig av bistand, og igjen er Norge i tet. Norge har forpliktet seg til å gi Ukraina 15.000 millioner kroner (altså 15 milliarder) hvert år i fem år, frem til 2027.
Ukraina er, ifølge Transparency Internationals «corruption perception indeks», det mest korrupte landet i Europa. De deler plass med Zambia, Angola, El Salvador og Mongolia. Amerikanske myndigheter mener korrupsjon er så utbredt at det kan true folkelig støtte.
Erfaringene fra Palestina og Afghanistan tyder også på at korrupsjonen, som følge av et enormt innsig av penger fra stater som er mer opptatt av å bli kvitt pengene enn at pengene ender opp på rett sted, kan komme til å skade det ukrainske demokratiet vi søker å forsvare.
Det skorter ikke på varsellys. U.S. Agency for International Developments «Dekleptification Guide» rapporterte nylig at kostnadene for store offentlige byggeprosjekter i Ukraina blåses opp med 30 prosent, inkludert 10 prosent tilbakeslag for myndighetspersoner og deres venner.
Norad arrangerte i juni et seminar, «Bistand til Ukraina – ‘business as usual’ eller invitasjon til nytenkning?» Etter å ha sett på rapporterings- og kontrollrutinene er mitt bestemte inntrykk at svaret er «business as usual». Norge vil gi 15 milliarder kroner i året – koste hva det koste vil.
Grunnen til dette står å lese i Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheims nye bok «Jonas og Krigen» (2023). Da Norge tok til å tjene mer enn ventet på økte gasspriser som følge av Vestens sanksjoner, kom krav fra Europa om at Norge måtte gå bort fra markedsprisavtalen EU selv hadde insistert på.
Som Alstadheim skriver, løsningen ble at Norge gir bort noe av merinntektene til Ukraina: «Det som kan skape ‘balanse i regnskapet’ for krigsprofitøren Norge, er å gi mer støtte til krigsofferet Ukraina.» Norge er nå giverland nummer én per capitaper capitaPer capita er latin og betyr 'per hode'. Det brukes som oftest i betydningen per innbygger. Kilde: Store norske leksikon og nummer fire i absolutt forstand – etter tre stormakter.
USAs generalinspektør for Afghanistan, John Sopko, har advart om at trendene fra Afghanistan-oppdraget igjen er åpenbare i Ukraina. Det viktigste er at innsiget av bistand overstiger landets absorpsjonsevne og administrative kapasitet. Hva må gjøres? Sopko er tydelig:
«Vi trenger folk på bakken. Du kan ikke gjøre tilsyn utenfra. Jeg bryr meg ikke om hva folk forteller deg. Det går ikke. Stol på meg. Jeg har gjort dette i nesten 50 år. I tillegg må det være politisk vilje til å stoppe overføringene når minstekravene ikke overholdes.»
Kanskje vi bør spørre oss: Hvordan kan Norge hevde å ha korrupsjonsintoleranse når vi ser på vår egen merittliste? Hvordan kan vi unnlate å endre praksis når vi har sett hvordan korrupsjon undergraver andre stater Norge har prøvd å hjelpe? Ukraina fortjener bedre.
Vil uvettig bistand skade Ukraina?
3
0
04.12.2023
Norges skitne hemmelighet er at ønsket om å hjelpe ledsages av villet blindhet for konsekvensene.
Vi starter i Afghanistan. I løpet av det 20 år lange oppdraget brukte Norge, ifølge Norads rapporter, 23,8 milliarder kroner. Mesteparten var i bistand. Korrupsjon var en hovedgrunn til at regimet i Kabul ble så upopulært, skal vi tro de mange havarirapportene.
Under Hamid Karzais styre ble det vanlig å kjøpe offentlige stillinger fordi de ga muligheter til korrupsjon. Jeg nevner dette fordi Afghanistan ble Norges viktigste bistandsdestinasjon, samtidig som at norske myndigheter hevdet å ha «nulltoleranse for korrupsjon».
I praksis ble om lag en tredjedel av den norske bistanden kanalisert gjennom Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF). Flergiverfondet ble etablert i april 2002 for å gi en samlet plattform for å gi overordnet retning og samordning til flommen av bistandsmidler.
Evalueringsrapporter viste fra første stund at det var grunn til uro. Norge frøs 280 millioner kroner i bistand til ARTF i kjølvannet av en korrupsjonsskandale i Kabul Bank i 2011. I tråd med sine egne retningslinjer kom Norge med minimumskrav for å gjenoppta overføringene.
ARTF trenerte, og Norge bøyde av. Hvorfor? Fordi bistand var gangplanken i Norges tilbaketrekkingsplan, vår «exitstrategi», fra Afghanistan. Da daværende forsvarsminister Espen Barth Eide annonserte at Norge ville forlate sitt protektorat i Faryab-provinsen, var planen at soldatene skulle erstattes med «langsiktig bistand».
Det er uklart i hvilken grad de flere hundre milliarder dollar med bistand som giverne måtte bli av med,........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
