At en krigsforbryter skal sone i Norge, er symptomatisk for hele det internasjonale strafferettsprosjektet.
Denne uken ble Dominic Ongwen, den krigsforbryterdømte opprørslederen fra Uganda, overført til Norge for å sone dommen fra den Internasjonale straffedomstolen (ICC) på 25 år.
Straffeforfølgelse av krigsforbrytelser er blitt aktualisert som følge av konfliktene i Ukraina og Midtøsten. Hva er noen av lærdommene fra Ongwen-saken om hvordan internasjonale krigsoppgjør foregår i praksis?
I 2005 utstedte ICC arrestordre på Dominic Ongwen, hans beryktede og myteomspunne leder Joseph Kony og tre andre kommandører i «Lord’s Resistance Army» (LRA). LRA hadde kidnappet minst 30.000 barn i løpet av de over 20 årene konflikten i Uganda hadde pågått, og var anklaget for alvorlige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Myndighetenes svar på denne volden var mer vold. For den da nylig etablerte ICC kan dette ha sett ut som en relativ enkel sak å begynne med. Slik ble det ikke.
Det har aldri lyktes noen å pågripe Kony eller de andre tiltalte. Da Dominic Ongwen overga seg i 2015, ble saken hans derfor symbolet på ICCs bidrag til rettferdighet i Uganda. Da saken ble avgjort av ICC i fjor, ble Ongwen dømt for 61 tiltalepunkter. Som inkluderte overgrep som drap, voldtekter, tvangsekteskap, tvungne graviditeter, tortur og tvangsrekruttering av barn til soldater i LRAs tjeneste.
Denne uken ble det kjent at Ongwen er overført til Norge for å sone straffen. Men hva slags symbol er egentlig Dominic Ongwen – denne mannen som nå sitter på en fengselscelle et sted i Norge – for det internasjonale strafferettsprosjektet?
Ongwen ble kidnappet og tvangsrekruttert til LRA da han var rundt ni år gammel. Han ble tvunget inn i en oppvekst som barnesoldat, i et miljø der fluktforsøk ble straffet med brutal vold. Ongwen ble over tid en god og pliktoppfyllende soldat – han fulgte ordre, drepte og «rekrutterte» mange og steg i gradene med alderen.
Ongwen er altså selv offer for mange av de samme krigsforbrytelsene han er nå dømt for. Med dommen holder ICC ham individuelt strafferettslig ansvarlig for overgrepene han ble opplært og oppdratt til å begå.
Ongwen er ikke unik i sin erfaring som indoktrinert barnesoldat. Men i motsetning til mange andre tidligere barnesoldater møtte Ongwen et dømmende straffeapparat, heller enn et rehabiliterende hjelpeapparat. Ongwen-saken viser oss ikke bare krigens brutalitet, men også hvordan internasjonal strafferett ikke rommer eller tar hensyn til krigens sosiale dynamikk.
At Ongwen soner straffen i Norge, illustrerer en rekke forhold. Først og fremst at den internasjonale strafferetten er et internasjonalt prosjekt som Norge er del av og tar politisk og praktisk ansvar for. Norge sørger nå for straffegjennomføringen til én av ICCs totalt fem domfelte gjennom tidene. Kriminalomsorgen har tidligere hatt ansvaret for straffegjennomføringen til en håndfull dømte fra krigstribunalet for det tidligere Jugoslavia.
At Ongwen soner i Norge illustrerer også de store avstandene som det internasjonale strafferettsprosjektet er heftet med. Det er langt fra skogene i Uganda, hvor LRA har hatt tilholdssted, til norske soningsinstanser. Da Ongwen fikk en liste over mulige land å sone straffen i, valgte han Norge.
Det kan forstås provoserende, og som en materiell belønning i sammenligning med soningsforhold Ongwen ville møtt hvis straffen ble gjennomført i hjemlandet.
Men ifølge et tidligere medlem av hans forsvarsteam uttrykte Ongwen gjentatte ganger et ønske om å sone straffen i eller nær Uganda. Det fikk han ikke muligheten til å velge. Det står i kontrast til nærhetsprinsippet kriminalomsorgen i Norge styrer etter: at domfelte i størst mulig grad skal gjennomføre straffen i nærheten av hjemstedet sitt.
Mens norske fanger kan påklage avstander mellom landsdeler, er det et helt kontinent som skiller Ongwen fra hans hjemsted og familie. Det er vanskelig å se hvordan kriminalomsorgen skal ivareta retten til familieliv som menneskerettslig prinsipp i straffegjennomføringen.
Det er langt fra Haag hvor ICC opererer, til konfliktene domstolen tar på seg å navigere i. I Uganda har lokalbefolkningen lenge vært skeptisk til at en domstol plassert i Europa skal dømme kun den ene siden i en væpnet konflikt. De har etterlyst en større ansvarliggjøring av ugandiske myndigheter for konflikten som har revet barn, familier og lokalsamfunn fra hverandre.
Fordi ICC som regel intervenerer i pågående konfliktsituasjoner, risikerer domstolen å bli en brikke i et større politisk spill, hvor det internasjonale strafferettsprosjektet blir brukt for å delegitimere fiender i verdenssamfunnets øyne.
Dommen i Ongwens rettssak fikk en blandet mottagelse i berørte sivilsamfunn i Uganda. Noen vil bare få de kidnappede barna sine hjem igjen, andre synes ikke dommen var streng nok. ICCs rettferdighet i Haag ytes langt unna konfliktens ofre. Og dommen sones nå enda lenger unna, i Norge. Det er ikke alltid rettferdigheten som sikres i internasjonale straffedomstoler, samsvarer med behovene til dem i hvis navn rettferdigheten skjer: de overlevende.
Ongwen-saken er symptomatisk for hele det internasjonale strafferettsprosjektet. I mange år har ICC fått kritikk for at straffesaker tar for lang tid, at ressursene for å dømme noen få enkeltpersoner er uforholdsmessige, at domstolen for ensidig retter fokus på afrikanske konflikter, og at den er preget av vestlige politiske interesser.
Kan det hende Ongwen-saken har størst symbolsk tyngde for oss som er langt borte fra krigens realiteter og rettferdighetens nyanser? Det er viktig å huske når man påkaller strafferettslige oppgjør som svar på de konfliktene som preger nyhetsbildet i dag, at en internasjonal straffesak kun er én av mange brikker i et reelt forsonings- og etterkrigsoppgjør.
Hvilke brikker som utgjør hele bildet, kan ikke vedtas en halv klode unna av mennesker som ikke må leve med krigens konsekvenser.
Utenlandsk krigsforbryter skal sone i Norge. Det reiser en rekke spørsmål.
8
1
28.12.2023
At en krigsforbryter skal sone i Norge, er symptomatisk for hele det internasjonale strafferettsprosjektet.
Denne uken ble Dominic Ongwen, den krigsforbryterdømte opprørslederen fra Uganda, overført til Norge for å sone dommen fra den Internasjonale straffedomstolen (ICC) på 25 år.
Straffeforfølgelse av krigsforbrytelser er blitt aktualisert som følge av konfliktene i Ukraina og Midtøsten. Hva er noen av lærdommene fra Ongwen-saken om hvordan internasjonale krigsoppgjør foregår i praksis?
I 2005 utstedte ICC arrestordre på Dominic Ongwen, hans beryktede og myteomspunne leder Joseph Kony og tre andre kommandører i «Lord’s Resistance Army» (LRA). LRA hadde kidnappet minst 30.000 barn i løpet av de over 20 årene konflikten i Uganda hadde pågått, og var anklaget for alvorlige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Myndighetenes svar på denne volden var mer vold. For den da nylig etablerte ICC kan dette ha sett ut som en relativ enkel sak å begynne med. Slik ble det ikke.
Det har aldri lyktes noen å pågripe Kony eller de andre tiltalte. Da Dominic Ongwen overga seg i 2015, ble saken hans derfor symbolet på ICCs bidrag til rettferdighet i Uganda. Da saken ble avgjort av ICC i fjor, ble Ongwen dømt for 61 tiltalepunkter. Som inkluderte overgrep som drap, voldtekter, tvangsekteskap, tvungne graviditeter, tortur og tvangsrekruttering av barn til soldater i LRAs tjeneste.
Denne uken ble det kjent at Ongwen er overført........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Bradley Blankenship
Tarik Cyril Amar
Michael Kwet
