Min verste frykt etter massakren 7. oktober har slått til.
Det var fredag kveld den 6. oktober 2023 i USA. Jeg fikk det første glimtet av de grufulle angrepene fra Hamas inne i Israel. Hjertet sank i fortvilelse og angst.
Dette ville innebære en katastrofe for det palestinske folket og alvorlig skade alle muligheter for fred og sameksistens mellom palestinere og israelere.
Jeg er ingen fremmed for Gazas blodige og urolige historie. Jeg vokste opp i Gaza by og opplevde slutten av Osloprosessen på nært hold, den andre intifadaen og Hamas’ gradvise vei til makt og dominans.
I 2005, i en alder av 15 år, fikk jeg mulighet til å reise til USA som utvekslingsstudent. Siden har familien min holdt meg informert med en detaljert strøm av informasjon og deres perspektiver om Gazas kritiske samtidshistorie.
Jeg har aldri kunnet reise tilbake. Fra USA har jeg fulgt med på den israelske tilbaketrekningen av bosetninger fra Gaza, Hamas’ valgseier i 2006 og den voldelige maktovertagelsen i 2007. Deretter konsekvensene av den israelske og egyptiske blokaden som har gjort livet enda vanskeligere for gazaboere.
Jeg kjenner elendigheten livet under Hamas innebærer. En autoritær organisasjon som dominerer alle aspekter av dagliglivet. Selv gjemmer de seg bak religiøse slagord og en fortelling om væpnet motstandskamp.
Hamas splitter palestinerne med en korrupt politisk ideologi og har forhindret alle meningsfulle samtaler med Israel. Samtidig har de tjent interessene til antipalestinske krefter i Israel. Den israelske høyresiden – og statsminister Benjamin Netanyahu – har brukt Hamas som en unnskyldning for å forsterke den militære okkupasjonen av Vestbredden og som påskudd til å utvide ulovlige bosetninger.
Gradvis har håpet om en palestinsk stat med territoriell integritet og suverenitet krympet.
Min verste frykt for konsekvensene av massakren 7. oktober har slått til.
Israelske luftangrep mot Gaza by i nord og mot Rafah i sør har lagt stedene jeg vokste opp, i ruiner. Jeg har mistet mer enn 30 familiemedlemmer siden krigen startet. De minste var mellom tre og fire måneder gamle.
Flere har utholdt forferdelig bombing. Mange er på flukt.
Det er berettiget å føle avsky for den åpne palestinske hyllesten av de bestialske overgrepene mot israelske sivile den 7. oktober. Samtidig var det hundrevis av nettposter fra palestinere i Gaza som uttrykte bekymring og forferdelse over Hamas’ ugjerninger.
Gazas befolkning er ikke en politisk monolittisk masse. Noen måneder tidligere demonstrerte tusenvis av gazaboere mot det autoritære islamistregimet, forverrede økonomiske levekår og politiske ufrihet. Noe som også skjedde i 2017 og 2019.
Hamas har mislykkes i å styre Gaza effektivt. Med det verste enkeltangrepet mot det jødiske folk siden holocaust har de hensynsløst gamblet med skjebnen til 2,3 millioner gazaboere.
Det er mulig å forstå et israelsk ønske om hevn etter en slik sjokkerende hendelse. Likevel er det grunn til å bli forferdet over dehumaniseringen av palestinere.
Generaliseringer og unøyaktige fremstillinger av gazaboerne som blodtørstige dyr har nådd skremmende nivåer. Det blir kraftig forverret av villedede aktivister og meningsbærere som forsvarer Hamas’ ugjerninger som en form for legitim motstand.
Den israelske militære motoffensiven er angivelig mot Hamas, men er en krig mot hele Gaza. Hele nabolag og store deler av Gazastripen er fullstendig rasert.
Sykehus, skoler, universiteter, markeder, boligblokker og infrastruktur er ødelagt. Det kan se ut som en systematisk operasjon for å gjøre Gaza ubeboelig. Antall skadede og drepte er sjokkerende. Overlevende lider fryktelig av begrenset tilgang til å få dekket grunnleggende behov. Brutaliteten i Israels gjengjeldelse er forbløffende, men dessverre i samsvar med min verste frykt.
Jeg føler meg sterkt forpliktet til å bidra med en nyansert stemmer som anerkjenner den gjensidige menneskeligheten til palestinere og israelere. Et grunnlag for en ny dialog om en fredelig fremtid sammen.
Det er ikke lett, hele tiden settes min tålmodighet og besluttsomhet på prøve.
Hver dag må jeg fornye min forpliktelse og gå inn for toleranse, dialog og sameksistens, mens jeg konfronterer voldelig ekstremisme og forenklede og reduksjonistiske narrativer og handlinger som splitter palestinerne og skader den palestinske saken. Jeg prøver ikke å overbevise noen om at jeg har rett, men å finne et minste felles grunnlag på tvers av forskjellene.
Dialog basert på gjensidig anerkjennelse og respekt er den eneste veien fremover.
Samtidig må vi erkjenne at dialog alene ikke er nok. Det vil kreve modige politiske beslutninger og kompromisser for å komme frem til levedyktige avtaler.
Det palestinske folket har lidd enormt under fordrivelse, okkupasjon, maktasymmetri og inkompetent lederskap. Likevel kan vi aldri gi opp håpet for en løsning som gir både palestinere og israelere rett til selvbestemmelse og uavhengighet. Bare slik kan man sikre at det som skjedde 7. oktober, aldri finner sted igjen.
Den norske regjeringen er etter min mening fortsatt unikt posisjonert til å bidra til å forme en bedre fremtid for Gazas innbyggere og stabilisere den spente situasjonen.
Utviklingen av gassfeltet utenfor Gaza kan gi verdifulle inntekter og danne grunnlag for en fremtidig palestinsk stat. Norge har ressursene og kompetansen til å hjelpe palestinerne og det internasjonale samfunnet med å etablere robuste styringsverktøy og økonomiske strukturer for å få det til.
Min verste frykt for konsekvensene av massakren 7. oktober har slått til. Men det finnes en vei til fred for Gaza.
15
0
15.04.2024
Min verste frykt etter massakren 7. oktober har slått til.
Det var fredag kveld den 6. oktober 2023 i USA. Jeg fikk det første glimtet av de grufulle angrepene fra Hamas inne i Israel. Hjertet sank i fortvilelse og angst.
Dette ville innebære en katastrofe for det palestinske folket og alvorlig skade alle muligheter for fred og sameksistens mellom palestinere og israelere.
Jeg er ingen fremmed for Gazas blodige og urolige historie. Jeg vokste opp i Gaza by og opplevde slutten av Osloprosessen på nært hold, den andre intifadaen og Hamas’ gradvise vei til makt og dominans.
I 2005, i en alder av 15 år, fikk jeg mulighet til å reise til USA som utvekslingsstudent. Siden har familien min holdt meg informert med en detaljert strøm av informasjon og deres perspektiver om Gazas kritiske samtidshistorie.
Jeg har aldri kunnet reise tilbake. Fra USA har jeg fulgt med på den israelske tilbaketrekningen av bosetninger fra Gaza, Hamas’ valgseier i 2006 og den voldelige maktovertagelsen i 2007. Deretter konsekvensene av den israelske og egyptiske blokaden som har gjort livet enda vanskeligere for gazaboere.
Jeg kjenner elendigheten livet under Hamas innebærer. En autoritær organisasjon som dominerer alle aspekter av dagliglivet. Selv gjemmer de seg bak religiøse slagord og en fortelling om væpnet motstandskamp.
Hamas splitter palestinerne med en korrupt........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Belen Fernandez
Gideon Levy
Brahma Chellaney
Mort Laitner
Tarik Cyril Amar
Petra Lesjak Tušek
Michael Kwet
