Nå kan jeg dø lykkelig

KOMMENTAR: Hvis Herren henter meg nå, aksepterer jeg.

Leif Tore LindøKommentator

Sånn cirka 21.38 delte min vanligvis så sindige sidemann ut noe som lignet et kung fu-spark på han karen foran oss.

Han fyren på rad 18 svarte med et stort smil, for hva skal man ellers gjøre? Peter Christiansen – verdens aller beste danske – hadde nettopp sendt Viking opp i 2–0 mot Bayern München.

Vi mistet det egentlig lenge før, nesten rett etter avspark. Etter to minutter fant Gianni Stensness (kanskje verdens vakreste mann?) ut at han like godt kunne stange inn en ball. På det tidspunktet mistet vi alle hemninger. Jeg er ganske sikker på at jeg klemte naboen min, Jan Egil, og vi klemmer knapt nok våre egne unger. Han på raden foran, han som senere ble mottakeren av et kung fu-spark, snudde seg og delte ut high fives, og vi hylte som griser på vei til slakt.

For det var det vi var forberedt på. Slakt. Vi humret og lo før avspark. Alt onna 5–0 e greit. Skåre me et mål, e eg fornøyde. Bare det ikkje blir stygt.

Men det ble stygt, det ble forferdelig stygt, for Bayern München. Harry Kane, den løgen, sto bare og ristet på hodet mens vi hoppet som Jens Weißflog på Lillehammer.

Hopp for mørkeblå, olé,........

© Aftenbladet