Forsker ved Nord universitet.
«Enten er du for innvandring, eller så er du imot innvandring», sa kvinnen. «Men det er ikke enten – eller. Du kan være begge deler».
Publisert: 17. mai 2024 kl. 07:22 Oppdatert: 17. mai 2024 kl. 07:22 Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.
En god del mennesker opplever at dragkampen mellom ytterfløyene dominerer samfunnsdebatten. Mange lar være å ytre seg i kommentarfelt. Noen lar være å følge med på debatter som angår oss alle, uansett hvor i landet vi bor.
Andre nøyer seg med å få bekreftet sitt inntrykk av at «elitene» får fritt spillerom uten å lytte til «folket». Slik kan vi holde på i en selvforsterkende spiral der ytterfløyene får mer plass.
Det er noe av innsikten jeg sitter igjen med etter flere års forskning på krisetider, enten krisen var 22. juli eller pandemi.
Årets utredning fra Ekstremismekommisjonen bekrefter at noe av det viktigste vi gjør for å jobbe mot polarisering er å tilrettelegge for den åpne samtalen. Men å debattere med det kommisjonen betegner som «gjensidig respekt» kommer ikke av seg selv. Det er en øvelse for enkeltpersoner og for fellesskapet. Likevel deltar de færreste av oss i debatten om de vanskelige spørsmålene.
Vi tok ikke debatten etter angrepene 22. juli. Det var den gjengse forståelsen de 61 personene jeg intervjuet hadde, når de så tilbake på tiden etter angrepene. Det gjaldt politikere, forskere og samfunnsdebattanter som hadde vært involvert i etterdønningene av 22. juli. Og det gjaldt de som hadde forholdt seg til disse etterdønningene som tilskuere.
Rett etter 22. juli hadde de fleste av disse personene sett for seg at angrepene kunne lede til mer åpen debatt om rasisme. I stedet opplevde de at det ble for lite debatt om rasismen som finnes i Norge.
Andre hadde sett for seg at angrepene skulle lede til mer åpen debatt om risikoen ved islam og innvandring. De var uenige i gjerningsmannens handlinger, men så noen av hans poeng. I stedet opplevde de at det ble for lite debatt om risikoer ved islam og innvandring.
Rojan Tordhol Ezzati, forsker ved Nord universitet.
Foto: Nord universitet
Til tross for disse vidt forskjellige forståelsene, var konklusjonen den samme. At den offentlige debatten om innvandring og mangfold forble som før: preget av enten – eller og med lite rom for nyanser. Der du blir stemplet som rasist eller en politisk korrekt antirasist.
«Enten er du for innvandring, eller så er du imot innvandring», som en kvinne i 50-årene sa det. «Men det er ikke enten – eller. Du kan være begge deler». Selv om hun identifiserte seg med venstresiden av norsk politikk, kunne hun «likevel se noen problemer ved innvandring», påpekte hun.
Konsekvensen av det hun kalte en polarisert debatt var at hun kviet seg for å diskutere innvandring og mangfold. Ikke bare i kommentarfelt med aggressive toner, men også i sitt daglige liv.
Hun var ikke alene om dette blant de jeg intervjuet. De intervjuede knyttet dessuten fraværet av en åpen debatt tilbake til de sterke uttrykkene for fellesskap rett etter 22. juli: rosetog, rosehav og lovnader om «mer demokrati, mer åpenhet». Kanskje var fellesskapet så «vakkert» at det ikke ble plass til å være sint eller redd, som en kvinne i 40-årene sa det.
Blomsterhavet foran Domkirken i Oslo 25. juli 2011.
Foto: Morten Holm / NTB
Krisetider viser at fellesskap og uenighet ikke er gjensidig utelukkende. Med blikket på fellesskapet kan vi lete etter når og hvor rom for uenighet innskrenkes.
Selv i vår iver etter å utforske de mest konfliktfylte temaene, må vi undersøke uttrykkene for fellesskap. Ved første øyekast virker ikke dette helt intuitivt. Det er lett å tenke at konflikt og krise hører sammen.
Men i krisetider blir gjerne våre uttrykk for fellesskap mer uttalt. Det viser forskning fra både i og utenfor Norge. Sånn sett kunne krisekommunikasjon bli omdøpt til fellesskapskommunikasjon. Bare tenk på den gang i mars 2020 da helseminister Bent Høie inviterte på en «nasjonal dugnad» mot koronapandemien.
Krisetider synliggjør at det finnes flere måter å definere «majoritet» på. Det skjer når «vi», de fleste av oss, deltar i den dugnaden ved å holde oss hjemme. Eller når «vi» samles på tvers av våre geografiske, religiøse og politiske tilknytninger for å vise terroristen at det er vi som utgjør majoriteten.
Men er det en ting vi har lært av kriser som pandemien og 22. juli-terroren, er det at slik plutselig og intens mobilisering av fellesskapet ikke kan vedvare. Vel så viktig for fellesskapet er hvordan vi kommuniserer med hverandre utenfor krisetider.
Derfor er opplevelsen av polarisering viktig. Når mange nok savner rom for respektfull uenighet i samfunnsdebatten, settes spørsmålstegn ved fellesskapet. Eller som ekstremismekommisjonen beskrev det: «fravær av åpne samtaler om terror og ekstremistisk vold, der også de ubehagelige og vanskelige aspektene behandles med gjensidig respekt, kan bidra til polarisering og i verste fall nøre opp under ideologiske fiendebilder og konspirasjonsfortellinger».
Det er en viktig påminnelse hver gang journalister og politikere, men også vi forskere, tar utgangspunkt i en konfliktfull dragkamp mellom ytterfløyene for å tiltrekke seg lesere og velgere. Over tid kan dette gjentatte utgangspunktet føre til et fellesskap i krise.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no
«Enten er du for innvandring, eller så er du imot innvandring», sa kvinnen. «Men det er ikke enten – eller. Du kan være begge deler».
En god del mennesker opplever at dragkampen mellom ytterfløyene dominerer samfunnsdebatten. Mange lar være å ytre seg i kommentarfelt. Noen lar være å følge med på debatter som angår oss alle, uansett hvor i landet vi bor.
Andre nøyer seg med å få bekreftet sitt inntrykk av at «elitene» får fritt spillerom uten å lytte til «folket». Slik kan vi holde på i en selvforsterkende spiral der ytterfløyene får mer plass.
Det er noe av innsikten jeg sitter igjen med etter flere års forskning på krisetider, enten krisen var 22. juli eller pandemi.
Årets utredning fra Ekstremismekommisjonen bekrefter at noe av det viktigste vi gjør for å jobbe mot polarisering er å tilrettelegge for den åpne samtalen. Men å debattere med det kommisjonen betegner som «gjensidig respekt» kommer ikke av seg selv. Det er en øvelse for enkeltpersoner og for fellesskapet. Likevel deltar de færreste av oss i debatten om de vanskelige spørsmålene.
Vi tok ikke debatten etter angrepene 22. juli. Det var den gjengse forståelsen de 61 personene jeg intervjuet hadde, når de så tilbake på tiden etter angrepene. Det gjaldt politikere, forskere og samfunnsdebattanter som hadde vært involvert i etterdønningene av 22. juli. Og det gjaldt de som hadde forholdt seg til disse etterdønningene som tilskuere.
Rett etter 22. juli hadde de fleste av disse personene sett for seg at angrepene kunne lede til mer åpen debatt om rasisme. I stedet opplevde de at det ble for lite debatt om rasismen som finnes i Norge.
Andre hadde sett for seg at angrepene skulle lede til mer åpen debatt om risikoen ved islam og innvandring. De var uenige i gjerningsmannens handlinger, men så noen av hans poeng. I stedet opplevde de at det ble for lite debatt om risikoer ved islam og innvandring.
Til tross for disse vidt forskjellige forståelsene, var konklusjonen den samme. At den offentlige debatten om innvandring og mangfold forble som før: preget av enten – eller og med lite rom for nyanser. Der du blir stemplet som rasist eller en politisk korrekt antirasist.
«Enten er du for innvandring, eller så er du imot innvandring», som en kvinne i 50-årene sa det. «Men det er ikke enten – eller. Du kan være begge deler». Selv om hun identifiserte seg med venstresiden av norsk politikk, kunne hun «likevel se noen problemer ved innvandring», påpekte hun.
Konsekvensen av det hun kalte en polarisert debatt var at hun kviet seg for å diskutere innvandring og mangfold. Ikke bare i kommentarfelt med aggressive toner, men også i sitt daglige liv.
Hun var ikke alene om dette blant de jeg intervjuet. De intervjuede knyttet dessuten fraværet av en åpen debatt tilbake til de sterke uttrykkene for fellesskap rett etter 22. juli: rosetog, rosehav og lovnader om «mer demokrati, mer åpenhet». Kanskje var fellesskapet så «vakkert» at det ikke ble plass til å være sint eller redd, som en kvinne i 40-årene sa det.
Krisetider viser at fellesskap og uenighet ikke er gjensidig utelukkende. Med blikket på fellesskapet kan vi lete etter når og hvor rom for uenighet innskrenkes.
Selv i vår iver etter å utforske de mest konfliktfylte temaene, må vi undersøke uttrykkene for fellesskap. Ved første øyekast virker ikke dette helt intuitivt. Det er lett å tenke at konflikt og krise hører sammen.
Men i krisetider blir gjerne våre uttrykk for fellesskap mer uttalt. Det viser forskning fra både i og utenfor Norge. Sånn sett kunne krisekommunikasjon bli omdøpt til fellesskapskommunikasjon. Bare tenk på den gang i mars 2020 da helseminister Bent Høie inviterte på en «nasjonal dugnad» mot koronapandemien.
Krisetider synliggjør at det finnes flere måter å definere «majoritet» på. Det skjer når «vi», de fleste av oss, deltar i den dugnaden ved å holde oss hjemme. Eller når «vi» samles på tvers av våre geografiske, religiøse og politiske tilknytninger for å vise terroristen at det er vi som utgjør majoriteten.
Men er det en ting vi har lært av kriser som pandemien og 22. juli-terroren, er det at slik plutselig og intens mobilisering av fellesskapet ikke kan vedvare. Vel så viktig for fellesskapet er hvordan vi kommuniserer med hverandre utenfor krisetider.
Derfor er opplevelsen av polarisering viktig. Når mange nok savner rom for respektfull uenighet i samfunnsdebatten, settes spørsmålstegn ved fellesskapet. Eller som ekstremismekommisjonen beskrev det: «fravær av åpne samtaler om terror og ekstremistisk vold, der også de ubehagelige og vanskelige aspektene behandles med gjensidig respekt, kan bidra til polarisering og i verste fall nøre opp under ideologiske fiendebilder og konspirasjonsfortellinger».
Det er en viktig påminnelse hver gang journalister og politikere, men også vi forskere, tar utgangspunkt i en konfliktfull dragkamp mellom ytterfløyene for å tiltrekke seg lesere og velgere. Over tid kan dette gjentatte utgangspunktet føre til et fellesskap i krise.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Mohamad Elmasry
Maoz Inon
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Tarik Cyril Amar
Petra Lesjak Tušek
Gideon Levy
Rachel Marsden
visit website
