Jeg er 18 år og går på Thora Storm videregående skole. Da jeg var yngre, jobbet jeg på Lerkendal stadion og solgte pølser. Jeg insisterer på at dette var verdens viktigste jobb, der det var en lavterskel inngang til arbeidslivet. Jeg lærte helt grunnleggende ting: å møte presis, samarbeide med andre og forholde meg til kunder. Det er ikke glamorøst, men det er ferdigheter som over tid danner humankapital, altså kunnskap og erfaring som gjør mennesker mer produktive over tid.

Enda tidligere solgte jeg hjemmelaget brød i nabolaget mitt. Også det var enkelt, men jeg lærte å ta initiativ, håndtere penger og forstå sammenhengen mellom arbeid og inntekt. Dette er tidlige og reelle møter med økonomiske sammenhenger som mange unge ellers ikke får før etter 13 års skolegang.

De fleste ungdommer tilbys det som skulle være svaret, arbeidslivsfag. Et fag med enormt potensial, men som i stedet har blitt en halvveis løsning som verken utfordrer, forplikter eller virkelig forbereder dem på arbeidslivet.

Alle er enige om at arbeidserfaring er viktig, men veien inn i arbeidslivet har blitt smalere. I dag finnes det aktører, blant annet Nav, som tilbyr støtte, oppfølging og arbeidsplasser som åpner for deltidsjobber. Problemet er at mange av disse aktørene kommer for sent, er lite tilpasset unge eller krever offentlige vedtak for bistandsbehov. Arbeidsgivere stiller krav om erfaring unge ikke har.

Det har blitt et paradoks: Man må ha erfaring for å få jobb, men ha jobb for å få erfaring – eller være «dårlig» nok til å få hjelp. Resultatet er at unge holdes utenfor arbeidsmarkedet i en fase der læringseffekten er størst. Samfunnsøkonomisk er dette lite effektivt.

Det betyr ikke at unge ikke har ansvar for å møte opp, gjøre en innsats og tåle krav. Arbeidslivet skal ikke være friksjonsfritt. Men det må finnes en dør å gå inn gjennom.

Tidlig arbeidserfaring reduserer risikoen for senere arbeidsledighet. Det er med andre ord forebyggende politikk, ikke bare ungdomsarbeid. Når unge får jobbe tidlig, øker sjansen for høyere yrkesdeltakelse senere. Det styrker skattegrunnlaget og bærekraften i velferdsstaten.

Det har blitt et paradoks: Man må ha erfaring for å få jobb, men ha jobb for å få erfaring.

Det har blitt et paradoks: Man må ha erfaring for å få jobb, men ha jobb for å få erfaring.

Det er store forskjeller i privatøkonomi, også blant unge. En deltidsjobb kan være avgjørende for å kunne spare, kjøpe det man bryr seg om og oppleve økonomisk selvstendighet. Arbeid gir unge en tidlig forståelse av inntekt, forbruk og ansvar, noe som er vanskelig å lære teoretisk.

Mange jobber som er tilgjengelige for unge, er lite fleksible og dårlig tilpasset skolehverdagen. Samtidig mangler mange arbeidsplasser strukturert opplæring og realistiske forventninger til unge ansatte. Når unge møtes med lav tillit og høye krav samtidig, er det ikke rart at motivasjonen svekkes.

Motiverte arbeidsgivere møter en lang rekke barrikader om de skulle velge å ansette unge arbeidstakere: lovreguleringer rundt arbeidstid, opplærings- og oppfølgingsbehov samt høyere turnover. Dermed er det ikke urimelig at bedrifter prioriterer stabilitet og effektivitet. For mange små virksomheter kan en feilansettelse være kostbar.

Skal flere unge få arbeidserfaring, må det skapes arenaer der læring er like viktig som effektivitet. Samarbeid mellom kommune, skole og næringsliv kan gi korte arbeidsperioder, tydelig oppfølging og lavere terskler. Slike tiltak bør sees på som investeringer i framtidig arbeidskraft, ikke som kostnader.

Ungdom er ikke et problem, men et potensial. Ung arbeidserfaring handler ikke om å gjøre unge perfekte arbeidstakere. Det handler om å gi dem en start. Og samfunn som gir folk en start, står sterkere i lengden.

Hvis vi mener alvor med produktivitet og bærekraft, må vi begynne der det faktisk starter: bak disken, på lageret og i nabolaget.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen