Lytt til saken

Når vi løfter blikket, ser vi en verden som går feil vei.

Over store deler av kloden strammer autoritære krefter kontrollen, og stemmer som burde blitt lyttet til, blir stilnet.

Lover skrives om for å gjøre kritikk ulovlig. Journalister fengsles for å gjøre jobben sin. Demonstranter møtes med vold.

Det som en gang var løfter om demokrati, brukes stadig oftere som dekke for maktmisbruk.

I land etter land bygges nye former for sensur – noen åpenlyse, andre forkledd som trygghet, tradisjon eller patriotisme.

Fra Nord-Afrika til Sør-Amerika, fra Kaukasus til Kina, fra Budapest til Bangalore, krymper rommet for frie ord. Og når ordene forsvinner, forsvinner også muligheten til å løse konflikter med språk, ikke våpen.

Dette er den trusselen mot ytringsfriheten vi kjenner best. Den som er lett å identifisere. Lett å dokumentere. Lett å ta avstand fra.

Og ofte – lett å plassere hos «de andre».

Men i dag vil jeg snakke om en annen utfordring for ytringsfriheten – en som ikke først og fremst handler om forbud og fengsler, men om hvordan offentligheten faktisk fungerer i åpne samfunn.

For parallelt med at ytringsfriheten angripes utenfra, utfordres den også innenfra.

Ikke gjennom lover og politi, men gjennom tempo, forenkling, forsterkende teknologi og stadig mindre rom for kompleksitet i den offentlige samtalen.

Jeg lurer på om noe grunnleggende har endret seg i måten vi snakker sammen på – og i ikke minst: måten vi lytter på.

Om vi fortsatt lytter for å forstå, eller om vi oftere lytter først og fremst for å plassere, vurdere og dømme.

Når jeg ser tilbake på året som har gått, er det dette spørsmålet jeg stadig vender tilbake til. Ikke hva vi har ment. Ikke hva vi har publisert. Men hvordan vi har lyttet. Og om det «å lytte» fortsatt oppfattes som en kjerneverdi.

For det er ikke mangel på meninger som preger tiden vår.........

© VG