Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spørsmålet i tittelen kom fra en eldre mann jeg møtte denne våren. Han hadde mistet kona si noen år tidligere. Familien bodde langt unna, og dagene kunne være stille. Da vi snakket om selvbetjente kasser, fortalte han at han bevisst valgte dem bort. Ikke fordi han ikke kunne lære seg dem, men fordi møtet med personen bak kassen betydde noe.

På en vanlig uke kunne butikkmedarbeideren være det eneste mennesket han faktisk så i øynene.

Ordene hans har blitt værende hos meg. For de handler ikke om teknologi. De handler om hva slags samfunn vi er i ferd med å skape.

Vi lever i en tid hvor stadig flere tjenester digitaliseres. Vi bestiller timer på nett, kjøper billetter i apper, betaler regninger digitalt, åpner pakkebokser med mobiltelefonen og handler i selvbetjente butikker. Begrunnelsen er ofte den samme: Det skal bli enklere, mer effektivt og mindre ressurskrevende.

For mange fungerer det utmerket, men hvem er det egentlig som betaler prisen når de menneskelige møtene forsvinner?

Gjennom mitt arbeid i Livsglede for Eldre har jeg denne våren reist rundt og snakket med seniorer om digitale utfordringer i hverdagen. Jeg har møtt........

© Tidens Krav