KULTURARV

De grønne rommene er sårbare og lett foranderlig uten stell. Men når de forsvinner ligger det ofte igjen spor i jorda med pollen og frø. Gjennom århundrene har Tønsbergs grøntarealer og kultiverte plantesortiment stadig forandret seg, men fortsatt spirer også gamle «klosterplanter» fra middelalderens hager.

Hagearbeid har økende popularitet sies det, også blant yngre. Tønsbergensere uten egen hage har mulighet til å delta i Løkkens nye byhage. I et parti av den gamle hagen fra 1800-tallet dyrkes nå grønnsaker, blomster og nye vennskap for alle med interesse for hagebruk. Det er ikke krav om grønne fingre, men risiko for å pådra seg det.

Geitmyra, barnas matkultursenter på Løkken, har også historiske matplanter og dyrking på agendaen. I tillegg etablerer Slottsfjellsmuseet en gammeldags hage ved siden av byhagen. Den skal minne om en kongelig prydhage med planter som kan ha vokst i borgen under middelalderen, en såkalt hortus conclusus, en inngjerdet, lukket paradishage.

Tilbake i tid betød ordet hage beiteland, mens inngjerdete hager med spiselige vekster het gard. Middelalderske dokumenter omtaler grasgard, laukgard, humle-, kål-, kvann- og apalgard. Planter har vært dyrket og høstet i Tønsberg til mange ulike formål: mat, medisin, øl og most, dyrefor, tekstil, rep, fiber, farger, byggematerialer og brensel. Grøntanleggene var viktige på mange måter for mennesker i middelalderen, fra det jordnære, hverdagslige og livsnødvendige til avansert kunstform for sansing og hellig symbolikk. De var symbolsk og opplevelsesmessig helt essensielle i deres verden.

For noen år siden la jeg for første gang merke til en liten plante med gule blomster som hadde trengt seg opp gjennom asfalten utenfor Life-butikken i Storgaten. Det var ikke ugress, det var selveste svaleurt, Chelidonium majus, en historisk medisinplante og klassisk klosterplante. Et levende kulturminne!

Svaleurt vokser oftest i nærheten av kulturmiljøer fra middelalderen. Den er svært giftig, og har frø som kan ligge lenge i jorden. Tradisjonelt har klostrene fått æren av å ha importert en mer avansert hagekultur og slike planter til Norge, men de siste årene har forskere gjort funn som tyder på at mange planter ble importert hit allerede i vikingtiden. Svaleurt er dog ikke dokumentert fra vikingtid.

Svaleurten i Storgata kunne kanskje være en rest etter Olavsklosterets grasgard ved dagens bibliotek. Den lå mellom klosterbygningene og Gunnarsbø, og Oscar Albert Johnsen skriver i Tønsbergs historie at «Munkeløkken» hadde vært omtalt som spesielt stor. Ordet «løkke» kommer av «innelukker», ubebodde, innhegnede jordstykker med åker, hage, eng eller beitemark. De eldste byløkkene som hadde vært dyrkede areal siden middelalderen har satt spor på gamle kart.

På amtskartet fra 1865 er for eksempel «Hospitalløkken», eller rester av den, tegnet sirlig inn et sted i området nær dagens fylkeshus. Den var rester etter hageanlegget til St. Stefans og St. Jørgens hospital, etablert på 1200-tallet.



Jeg syntes svaleurten utenfor Life så litt vemodig ut, det var noe med måten den strakte seg ambisiøst opp mot utvalget av urtete i utstillingsvinduet. Den fikk meg til å tenke på begrepet «planteblindhet», som beskriver det moderne samfunnets tapte evne til å gjenkjenne planter. Kunnskapen forsvinner, og gjør vegetasjonen til anonyme kulisser. Slik blir det når vi ikke lærer om dem lenger, og kan kjøpe alt vi trenger i butikker.

I vår verden går natur tapt i et stort tempo, og stans i tap av naturmangfold er blitt en internasjonal målsetting. Ordet natur har en omskiftelig og variert betydning, ofte som økosystemer i villmark når det handler om tap av naturarealer. For byer og tettsteder er også mindre, nære, grønne omgivelser verdifull natur.


Kommunens tiltak med å la noe moderne plen bli til eng er både natur- og kulturmiljøtiltak, det er også et historisk innslag i offentlige grøntareal. Å felle gamle, friske trær er mindre positivt for både natur-, kulturmiljøverdier – og folks trivsel.

Våren byr på flere merkedager for natur og hager i tiden fremover. Den internasjonale biomangfolddagen er 22. mai og Det norske hageselskap markerer nasjonal hagedag 8. juni.

Det er også verdt å minne om Miljødirektoratets hagevettregler: Bli kjent med hva du har i hagen din, ikke del planter ukritisk med andre, unngå at planter rømmer og kast hageavfallet riktig sted.

Kanskje ser du etter svaleurten i Storgaten i år?

Nyt våren!

De grønne rommene er sårbare og lett foranderlig uten stell. Men når de forsvinner ligger det ofte igjen spor i jorda med pollen og frø. Gjennom århundrene har Tønsbergs grøntarealer og kultiverte plantesortiment stadig forandret seg, men fortsatt spirer også gamle «klosterplanter» fra middelalderens hager.

Hagearbeid har økende popularitet sies det, også blant yngre. Tønsbergensere uten egen hage har mulighet til å delta i Løkkens nye byhage. I et parti av den gamle hagen fra 1800-tallet dyrkes nå grønnsaker, blomster og nye vennskap for alle med interesse for hagebruk. Det er ikke krav om grønne fingre, men risiko for å pådra seg det.

Geitmyra, barnas matkultursenter på Løkken, har også historiske matplanter og dyrking på agendaen. I tillegg etablerer Slottsfjellsmuseet en gammeldags hage ved siden av byhagen. Den skal minne om en kongelig prydhage med planter som kan ha vokst i borgen under middelalderen, en såkalt hortus conclusus, en inngjerdet, lukket paradishage.

Tilbake i tid betød ordet hage beiteland, mens inngjerdete hager med spiselige vekster het gard. Middelalderske dokumenter omtaler grasgard, laukgard, humle-, kål-, kvann- og apalgard. Planter har vært dyrket og høstet i Tønsberg til mange ulike formål: mat, medisin, øl og most, dyrefor, tekstil, rep, fiber, farger, byggematerialer og brensel. Grøntanleggene var viktige på mange måter for mennesker i middelalderen, fra det jordnære, hverdagslige og livsnødvendige til avansert kunstform for sansing og hellig symbolikk. De var symbolsk og opplevelsesmessig helt essensielle i deres verden.

For noen år siden la jeg for første gang merke til en liten plante med gule blomster som hadde trengt seg opp gjennom asfalten utenfor Life-butikken i Storgaten. Det var ikke ugress, det var selveste svaleurt, Chelidonium majus, en historisk medisinplante og klassisk klosterplante. Et levende kulturminne!

Svaleurt vokser oftest i nærheten av kulturmiljøer fra middelalderen. Den er svært giftig, og har frø som kan ligge lenge i jorden. Tradisjonelt har klostrene fått æren av å ha importert en mer avansert hagekultur og slike planter til Norge, men de siste årene har forskere gjort funn som tyder på at mange planter ble importert hit allerede i vikingtiden. Svaleurt er dog ikke dokumentert fra vikingtid.

Svaleurten i Storgata kunne kanskje være en rest etter Olavsklosterets grasgard ved dagens bibliotek. Den lå mellom klosterbygningene og Gunnarsbø, og Oscar Albert Johnsen skriver i Tønsbergs historie at «Munkeløkken» hadde vært omtalt som spesielt stor. Ordet «løkke» kommer av «innelukker», ubebodde, innhegnede jordstykker med åker, hage, eng eller beitemark. De eldste byløkkene som hadde vært dyrkede areal siden middelalderen har satt spor på gamle kart.

På amtskartet fra 1865 er for eksempel «Hospitalløkken», eller rester av den, tegnet sirlig inn et sted i området nær dagens fylkeshus. Den var rester etter hageanlegget til St. Stefans og St. Jørgens hospital, etablert på 1200-tallet.



Jeg syntes svaleurten utenfor Life så litt vemodig ut, det var noe med måten den strakte seg ambisiøst opp mot utvalget av urtete i utstillingsvinduet. Den fikk meg til å tenke på begrepet «planteblindhet», som beskriver det moderne samfunnets tapte evne til å gjenkjenne planter. Kunnskapen forsvinner, og gjør vegetasjonen til anonyme kulisser. Slik blir det når vi ikke lærer om dem lenger, og kan kjøpe alt vi trenger i butikker.

I vår verden går natur tapt i et stort tempo, og stans i tap av naturmangfold er blitt en internasjonal målsetting. Ordet natur har en omskiftelig og variert betydning, ofte som økosystemer i villmark når det handler om tap av naturarealer. For byer og tettsteder er også mindre, nære, grønne omgivelser verdifull natur.


Kommunens tiltak med å la noe moderne plen bli til eng er både natur- og kulturmiljøtiltak, det er også et historisk innslag i offentlige grøntareal. Å felle gamle, friske trær er mindre positivt for både natur-, kulturmiljøverdier – og folks trivsel.

Våren byr på flere merkedager for natur og hager i tiden fremover. Den internasjonale biomangfolddagen er 22. mai og Det norske hageselskap markerer nasjonal hagedag 8. juni.

Det er også verdt å minne om Miljødirektoratets hagevettregler: Bli kjent med hva du har i hagen din, ikke del planter ukritisk med andre, unngå at planter rømmer og kast hageavfallet riktig sted.

Kanskje ser du etter svaleurten i Storgaten i år?

Nyt våren!

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Grasgard, løkke og hage – Tønsbergs grønne historie - Cathrine Stangebye Engebretsen
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Grasgard, løkke og hage – Tønsbergs grønne historie

34 0
01.05.2024

KULTURARV

De grønne rommene er sårbare og lett foranderlig uten stell. Men når de forsvinner ligger det ofte igjen spor i jorda med pollen og frø. Gjennom århundrene har Tønsbergs grøntarealer og kultiverte plantesortiment stadig forandret seg, men fortsatt spirer også gamle «klosterplanter» fra middelalderens hager.

Hagearbeid har økende popularitet sies det, også blant yngre. Tønsbergensere uten egen hage har mulighet til å delta i Løkkens nye byhage. I et parti av den gamle hagen fra 1800-tallet dyrkes nå grønnsaker, blomster og nye vennskap for alle med interesse for hagebruk. Det er ikke krav om grønne fingre, men risiko for å pådra seg det.

Geitmyra, barnas matkultursenter på Løkken, har også historiske matplanter og dyrking på agendaen. I tillegg etablerer Slottsfjellsmuseet en gammeldags hage ved siden av byhagen. Den skal minne om en kongelig prydhage med planter som kan ha vokst i borgen under middelalderen, en såkalt hortus conclusus, en inngjerdet, lukket paradishage.

Tilbake i tid betød ordet hage beiteland, mens inngjerdete hager med spiselige vekster het gard. Middelalderske dokumenter omtaler grasgard, laukgard, humle-, kål-, kvann- og apalgard. Planter har vært dyrket og høstet i Tønsberg til mange ulike formål: mat, medisin, øl og most, dyrefor, tekstil, rep, fiber, farger, byggematerialer og brensel. Grøntanleggene var viktige på mange måter for mennesker i middelalderen, fra det jordnære, hverdagslige og livsnødvendige til avansert kunstform for sansing og hellig symbolikk. De var symbolsk og opplevelsesmessig helt essensielle i deres verden.

For noen år siden la jeg for første gang merke til en liten plante med gule blomster som hadde trengt seg opp gjennom asfalten utenfor Life-butikken i Storgaten. Det var ikke ugress, det var selveste svaleurt, Chelidonium majus, en historisk medisinplante og klassisk klosterplante. Et levende kulturminne!

Svaleurt vokser oftest i nærheten av kulturmiljøer fra middelalderen. Den er svært giftig, og har frø som kan ligge lenge i jorden. Tradisjonelt har klostrene fått æren av å ha importert en mer avansert hagekultur og slike planter til Norge, men de siste årene har forskere gjort funn som tyder på at mange planter ble importert hit allerede i vikingtiden. Svaleurt er dog ikke........

© Tønsbergs Blad


Get it on Google Play