Sommerminner, til lege, - da og nå

I denne leserreportasjen forteller Aage Nesbø om to legebesøk med opphav på Rebnor, i to ulike tusenår.

Du les no ein meiningsartikkel. Han uttrykker skribenten si meining.

Kva vil du bidra med? Send inn her! (max 3000 teikn)

Lesarreporasje: Det var i 1948, og en av disse flotte feriene på landet. Og landet, - det lå for oss nord for Bergen. Strilelandet, - et vidunderlig sted, særlig for oss barn i skolealderen. Her opplevde vi frihet blant holmer og skjær, eller på småbrukene blant hunder, katter, kyr og hester .

Her var gode, jevnaldrende venner blant de fastboende, og vi lekte sammen i stranden og på bøen, og deltok en del i slåtten både utendørs og innendørs i løene. Noen likte å plukke blåbær, blokkebær og tyttebær, mens de litt større kunne låne robåt og fiske, eller sette teiner og fange krabber.

De gode måltidene var noe for seg selv. Særlig huskes fint brød med syltetøy eller sirup, samt fersk rømmekolle og til og med kaffe, i form av kaffelade, utblandet med melk.

Rebnor, ute i Austrheim kommune, var navnet på «mitt» land. En liten grusvei førte opp fra dampskipskaien, der fjordabåten, D/S Lindaas, ankom fra byen noen dager i uken. Da var kaien alltid godt besøkt. Brødkasser med ferskt brød ble losset til butikken sammen med kjøttvarer, frukt og grønnsaker, og på oss ungene ble det også en brusunge med rød brus. Korken stakk vi hull i med en spiker og sugde brusen ut. Den varte lenger sånn.

En og annen passasjer steg av, til gjenkjennende nikk eller gode gjensynsklemmer fra de fremmøtte, og stunden varte lenge etter at båten hadde forlatt stedet, for nå skulle poståpneren sortere posten, brev, aviser og blader.

Veien fra kaien og opp i bygden var ikke lang. Noen få hundre meter, til den endte mellom noen løer og småbruk som klynget seg sammen lenger oppe. Mellom gårdene gikk små stier og tråkk som folk hadde fått hevd på å bruke fra tidligere tider. Bilene hadde nemlig ennå ikke nådd frem til dette stedet,-knapt nok traktor. De største og jevneste gårdene hadde hest, - på de karrigste og bratteste måtte alt på ryggen til gårdbrukeren og familien hans.

På gården........

© Strilen