Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For disse barn og unge blir påskeferien ikke en periode med avslapning og gledelige familietradisjoner, men heller en tid hvor de blir «påskeharer» for kyniske voksne – utfører tjenester, leverer pakker og ruser seg selv. Dette reiser alvorlige spørsmål: Hvor er tjenestene som skal beskytte disse unge, og hvor er foreldrene i denne kritiske tiden når de trenger dem som mest?

I disse dyptgående samtalene med de unge avsløres de brutale realitetene av et liv preget av rus og kriminalitet. De forteller om hvordan de ble introdusert til narkotika – noen ganger av venner, andre ganger av de kyniske voksne som ser dem som brikker i et større spill. Disse møtene er ikke tilfeldige; de er en del av et velorganisert system som utnytter sårbarhet, søker ut de ensomme og de brutte, og tilbyr dem en falsk følelse av tilhørighet og "løsninger" på deres problemer gjennom rus.

Gjennom disse samtalene blir det klart at mange av disse unge ikke startet sin reise inn i rusens verden med ønsket om å bli avhengige eller kriminelle. Tvert imot, mange hadde drømmer og ambisjoner som hvilken som helst annet barn. Men et møte med narkotika endret alt, og veien ut virker uendelig mer komplisert enn veien inn. De forteller om hvordan rusen tilbyr en midlertidig glemsel, en flukt fra en hverdag fylt med smerte, misnøye, eller traumer – men denne flukten kommer med en høy pris, både personlig og sosialt.

Det som også kommer fram i disse samtalene, er en følelse av fatalisme – en oppfatning om at de allerede har gått for langt til å kunne vende tilbake. Men samtidig er det en gnist av håp, en drøm om et annet liv. Det er i disse øyeblikkene, når de snakker om deres ønske for fremtiden, at man ser den menneskelige ånden som fortsatt kjemper for å bryte gjennom mørket. De ønsker seg jobber hvor de kan føle seg verdifulle, utdanning som kan gi dem nye ferdigheter, og et støttende samfunn som ser dem for mer enn deres feilsteg, men mennesket bak handlingen og rusen.

Det er her vår rolle blir avgjørende. Vi, som et samfunn, må finne måter å bygge broer tilbake til disse unge menneskene. Det handler ikke bare om å tilby tjenester, men om å reetablere en forbindelse basert på tillit, respekt, og forståelse. Vi må jobbe for å avmystifisere rusavhengighet og se det for hva det ofte er – et symptom på dypere underliggende problemer som trenger å bli adressert, som mental helse, familieproblematikk, og sosial isolasjon.

For å virkelig gjøre en forskjell, kreves en helhetlig tilnærming. Dette inkluderer tilgjengelige og tilpassede avrusningsprogrammer, psykologisk støtte, utdanningsprogrammer som tar hensyn til de unike behovene til disse unge, samt jobbtrening og -muligheter som kan gi dem en følelse av formål og retning. Vi trenger også å styrke samfunnets støttenettverk, fra familier til lokale organisasjoner, slik at disse unge vet at de ikke er alene, at det finnes mennesker som bryr seg om dem og deres fremtid, og som har resurser og egenskap til å stå i det.

Dette er ikke en kamp som kan vinnes over natten. Det er en utfordring som krever tålmodighet, utholdenhet, og en ubetinget tro på muligheten for forandring. Ved å stå sammen, ved å lytte og lære av disse unge menneskenes erfaringer, kan vi begynne å bryte syklusen av rus og kriminalitet. Vi kan tilby dem ikke bare en vei ut, men en vei videre – mot et liv fylt med håp, mening, og muligheter. med kjærlighet og omsorg for våre unge, og en fredelig påske til alle.

For disse barn og unge blir påskeferien ikke en periode med avslapning og gledelige familietradisjoner, men heller en tid hvor de blir «påskeharer» for kyniske voksne – utfører tjenester, leverer pakker og ruser seg selv. Dette reiser alvorlige spørsmål: Hvor er tjenestene som skal beskytte disse unge, og hvor er foreldrene i denne kritiske tiden når de trenger dem som mest?

I disse dyptgående samtalene med de unge avsløres de brutale realitetene av et liv preget av rus og kriminalitet. De forteller om hvordan de ble introdusert til narkotika – noen ganger av venner, andre ganger av de kyniske voksne som ser dem som brikker i et større spill. Disse møtene er ikke tilfeldige; de er en del av et velorganisert system som utnytter sårbarhet, søker ut de ensomme og de brutte, og tilbyr dem en falsk følelse av tilhørighet og "løsninger" på deres problemer gjennom rus.

Gjennom disse samtalene blir det klart at mange av disse unge ikke startet sin reise inn i rusens verden med ønsket om å bli avhengige eller kriminelle. Tvert imot, mange hadde drømmer og ambisjoner som hvilken som helst annet barn. Men et møte med narkotika endret alt, og veien ut virker uendelig mer komplisert enn veien inn. De forteller om hvordan rusen tilbyr en midlertidig glemsel, en flukt fra en hverdag fylt med smerte, misnøye, eller traumer – men denne flukten kommer med en høy pris, både personlig og sosialt.

Det som også kommer fram i disse samtalene, er en følelse av fatalisme – en oppfatning om at de allerede har gått for langt til å kunne vende tilbake. Men samtidig er det en gnist av håp, en drøm om et annet liv. Det er i disse øyeblikkene, når de snakker om deres ønske for fremtiden, at man ser den menneskelige ånden som fortsatt kjemper for å bryte gjennom mørket. De ønsker seg jobber hvor de kan føle seg verdifulle, utdanning som kan gi dem nye ferdigheter, og et støttende samfunn som ser dem for mer enn deres feilsteg, men mennesket bak handlingen og rusen.

Det er her vår rolle blir avgjørende. Vi, som et samfunn, må finne måter å bygge broer tilbake til disse unge menneskene. Det handler ikke bare om å tilby tjenester, men om å reetablere en forbindelse basert på tillit, respekt, og forståelse. Vi må jobbe for å avmystifisere rusavhengighet og se det for hva det ofte er – et symptom på dypere underliggende problemer som trenger å bli adressert, som mental helse, familieproblematikk, og sosial isolasjon.

For å virkelig gjøre en forskjell, kreves en helhetlig tilnærming. Dette inkluderer tilgjengelige og tilpassede avrusningsprogrammer, psykologisk støtte, utdanningsprogrammer som tar hensyn til de unike behovene til disse unge, samt jobbtrening og -muligheter som kan gi dem en følelse av formål og retning. Vi trenger også å styrke samfunnets støttenettverk, fra familier til lokale organisasjoner, slik at disse unge vet at de ikke er alene, at det finnes mennesker som bryr seg om dem og deres fremtid, og som har resurser og egenskap til å stå i det.

Dette er ikke en kamp som kan vinnes over natten. Det er en utfordring som krever tålmodighet, utholdenhet, og en ubetinget tro på muligheten for forandring. Ved å stå sammen, ved å lytte og lære av disse unge menneskenes erfaringer, kan vi begynne å bryte syklusen av rus og kriminalitet. Vi kan tilby dem ikke bare en vei ut, men en vei videre – mot et liv fylt med håp, mening, og muligheter. med kjærlighet og omsorg for våre unge, og en fredelig påske til alle.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Hvor er tjenestene som skal beskytte barna? - Thore Sebastian Nielsen
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Hvor er tjenestene som skal beskytte barna?

11 0
28.03.2024

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For disse barn og unge blir påskeferien ikke en periode med avslapning og gledelige familietradisjoner, men heller en tid hvor de blir «påskeharer» for kyniske voksne – utfører tjenester, leverer pakker og ruser seg selv. Dette reiser alvorlige spørsmål: Hvor er tjenestene som skal beskytte disse unge, og hvor er foreldrene i denne kritiske tiden når de trenger dem som mest?

I disse dyptgående samtalene med de unge avsløres de brutale realitetene av et liv preget av rus og kriminalitet. De forteller om hvordan de ble introdusert til narkotika – noen ganger av venner, andre ganger av de kyniske voksne som ser dem som brikker i et større spill. Disse møtene er ikke tilfeldige; de er en del av et velorganisert system som utnytter sårbarhet, søker ut de ensomme og de brutte, og tilbyr dem en falsk følelse av tilhørighet og "løsninger" på deres problemer gjennom rus.

Gjennom disse samtalene blir det klart at mange av disse unge ikke startet sin reise inn i rusens verden med ønsket om å bli avhengige eller kriminelle. Tvert imot, mange hadde drømmer og ambisjoner som hvilken som helst annet barn. Men et møte med narkotika endret alt, og veien ut virker uendelig mer komplisert enn veien inn. De forteller om hvordan rusen tilbyr en midlertidig glemsel, en flukt fra en hverdag fylt med smerte, misnøye, eller traumer – men denne flukten kommer med en høy pris, både personlig og sosialt.

Det som også kommer fram i disse samtalene, er en følelse av fatalisme – en oppfatning om at de allerede har gått for langt til å kunne vende tilbake. Men samtidig er det en gnist av håp, en drøm om et annet liv. Det er i disse........

© Sandefjords Blad


Get it on Google Play