Vi ville løse kriger med mer våpen og ammunisjon. Vi ville løse klimagassutslipp med noe vi kalte klimakvoter, der vi sendte penger til andre land som selvsagt brukte pengene til å gjøre annet enn å plante trær eller kutte utslipp.

Vi hadde så mye penger at vi kunne ikke bruke dem for å løse utfordringene i Norge, så vi puttet dem i all verdens volatile verdipapirer på børser vi visste var risikable, og i flotte eiendommer i storbyer i verden. Mens den norske stat solgte ut kremeiendommene sine midt i forvokste Oslo. Vi hadde nok av penger.

Men det var alt vi hadde. Ingen visjon for hvilket Norge vi skulle skape fordi framsynte og hardtarbeidende generasjoner før oss – koblet med en god del hell – hadde lagt alt til rette for lille Norge og landets siste dagers heldige.

Ingen andre land har økt sitt statsbudsjett med 25 % i løpet av de siste 5 årene. Men vi har gjort det. Vi utdannet altfor mange økonomer som lærte seg at alle utfordringer kan løses med modeller i et regneark, fjernt fra virkelighetens traurighet.

Vi utdannet altfor mange jurister som trodde de kunne regulere alle livets og dødens forhold (ref reglene for utslipp fra krematorier) med flere og flere og mer og mer detaljerte lover og forskrifter og vedtekter og direktiver og forordninger og diktater. Samtidig utdannet vi flere og flere av oss til å lære mer og mer for å kunne klare å bestemme mer og mer av sine egne liv.

Arbeiderbevegelsens store misjon etter krigen var å gi alle like muligheter til utdanning. Og vi glemte i løpet av kort tid at det finnes noen naturlover som universet er bygget på, og som er uavvendelige, og da forsvant ingeniørene ut av direktør- og styrerommene.

Vi........

© Ságat