Dette er ikke bare uenighet. Det er en dyp og grunnleggende konflikt mellom virkelighet og politikk.

For hva sier fylkene?

De sier at lovforslaget bryter med Stortingets mandat. Det som skulle gi mindre byråkrati, gir mer. Det som skulle styrke lokalt selvstyre, svekker det. Det som skulle tilpasses hele landet, er i praksis skrevet for helt andre forhold enn de vi har i nord.

Dette er ikke enkeltstående innvendinger. Det er en felles konklusjon fra hele Nord-Norge, fra de fleste kommuner, organisasjoner og næringsliv. Dette skjer sjelden. Og når det skjer, burde det få konsekvenser.

Nordland, Troms og Finnmark peker alle på det samme: Motorferdsel i utmark er ikke et marginalt fenomen. Det er en integrert del av hverdagsliv, kultur, næring og bosetting. Det handler om å komme seg til hytta, hente ved, drive utmarksnæring, høste av naturen – og for mange, om å kunne bruke naturen i det hele tatt.

I Finnmark beskrives naturen som matbutikk. I Troms som en kilde til trivsel og livskvalitet. I Nordland som grunnlag for næring og aktivitet. Fellesnevneren er klar: Motorferdsel er ikke luksus. Det er livsgrunnlag.

Likevel bygger loven på det motsatte premisset – at motorferdsel først og fremst er et problem som må begrenses.

Når loven samtidig knytter motorferdsel tettere til plan- og bygningsloven, innfører mer omfattende prosesser, strengere vilkår og mer statlig kontroll, er det ikke bare et spørsmål om regulering. Det er en sentralisering av makt. Kommunenes mulighet til å bruke skjønn innsnevres, samtidig som behovet for lokale tilpasninger er større enn noen gang.

Alle tre fylker advarer mot dette. Likevel videreføres linjen.

Enda mer alvorlig er det at loven i liten grad anerkjenner den brede utmarksbruken som særlig Finnmark og Troms løfter frem: Selvberging, høsting, tradisjonell bruk av naturen – også i moderne form. Dette er ikke bare kultur i historisk forstand. Det er levende praksis. Når loven ikke gir rom for dette, utfordrer den ikke bare bruk – men også rettigheter.

Direkte provoserende er det at man i tillegg ikke vil gi reindrift, landbruk og utmarksnæring likeverdige vilkår. Mens reindrifta får full anerkjennelse for sitt arbeid som seg hør og bør, skal alle andre næringer tigge og be om å få drive sitt virke på dispensasjon.

Fylkene er her tydelige: næringer skal likestilles, ingen skal trenge å utføre sitt arbeid på dispensasjon. Som en som har levd av og med utmarka i flere tiår, er dette ikke bare en prinsipiell diskusjon – det er en virkelighet mange av oss allerede kjenner på kroppen. Alt fra innhenting av sau til bærsanking og innlandsfiske reduseres til noe som bare skal tillates unntaksvis – når det er «helt nødvendig».

At de i det hele tatt tør å foreslå dette. For konsekvensene er alvorlige og realistiske

Finnmark advarer om at loven kan påvirke bosetting. Troms peker på betydningen for bolyst. Dette er ikke retorikk. Dette er realiteter i områder som allerede opplever fraflytting og press.

Når tre fylker – med ulike politiske sammensetninger, ulike geografi og ulike behov – likevel konkluderer så likt, burde det være et tydelig signal. Ikke om at de må overstyres, men om at loven må endres vesentlig. I stedet får vi det motsatte: en lov som i stor grad går på tvers av det Nord-Norge har bedt om.

Dette handler ikke bare om sneskutere og ATV. Det handler om forholdet mellom sentrum og periferi. Om tillit til lokal kunnskap, og om samer og kvæner skal få overleve med sin sterke naturbrukskultur. Og om retten til å leve gode liv i hele landet, både i nord, i Trøndelag, innlandsfylkene, i utmarka i Agder.

Loven må ta utgangspunkt i virkeligheten – ikke i en idealisert forestilling om en natur der mennesker knapt har en plass.

Dette er ikke en misforståelse. Det er et bevisst valg – å overstyre Nord-Norge, ignorere lokal kunnskap og gjøre det vanskeligere å leve og arbeide i distriktene

Nordkalottfolket kommer aldri til å akseptere denne loven som den står nå. Vi kommer til å kjempe mot den – med alt vi har.

Og denne kampen er bare så vidt begynt.

© Ságat