Over 800 kilometer nordøst for Nordkapp er Norge noen kvadratkilometer polar stormakt. Noen få og små bygdesamfunn kan se den globale oppvarmingen ut av kjøkkenvinduet, mens energiforsyningen har vært basert på kull og diesel.

Norge skal hevde suverenitet, men ikke nødvendigvis provosere. Norge skal være vertskap for forskning, men ikke slippe til spioner i naivitet.

Hvor – om ikke her – må all aktivitet være bærekraftig?

Balansegangen er ikke uproblematisk. Regjeringen vil mer, men ikke for mye med sin Svalbardmelding.

Sikre nasjonal kontroll, var justisminister Emilie Enger Mehls (Sp) mantra da hun la frem regjeringens Svalbardmelding i Longyearbyen denne uken.

Regjeringen vil fortsatt øke den norske andelen av befolkningen. Regjeringen vil bruke mer regulering av turistnæringen. Lokalsamfunnet skal få mer av inntektene av turismen. Norge skal stille mer krav til andre land som vil forske i Arktis og hva det skal forskes på.

All norsk Svalbard-politikk koker ned til suverenitetshevdelse. Særlig når geopolitikken og klimaendringene er på kokepunktet.

Svalbard er helt uvanlig, fascinerende øde. Svalbardpolitikken er helt uvanlig, fascinerende i sentrum.

Les også Ny lov kan sikre tarifflønn: – Nokon får berre ti kroner timen

Suverenitetshevdelse kan høres ut som kystvaktskip til kai og politibiler i gatene. Synlig makt. I Longyearbyen er det så hverdagslig som parkdresser i barnehagen, noen som går tur med hunden og folk som handler grønnsaker på butikken.

Det er familiers dagligliv som gjør at Norge har et samfunn, makt og tilstedeværelse i Arktis.

For å få folk til å stifte bo er det likevel mye som kan og må gjøres. Lokalbefolkningen har lenge krevd mer og bedre boligbygging. Sikrere og grønnere energiforsyning og vannforsyning.

Før var det møkkete boots fra mørke gruveganger. Tradisjonen om å........

© NRK