Mange har opplevd det samme som jeg føler akkurat nå. Jeg følger en liten sti i høststille skog en tidlig morgen. En sti jeg ofte bruker, men nå er det noen uker siden jeg gikk her sist. Plutselig er terrenget radikalt forandret.

Der stien pleide å sno seg gjennom tung gammelskog, er det nå en åpen hogstflate som minner mest om en krigsskueplass.

Skogen er borte og landskapet er et kaos av kvist og kvas og dype hjulspor fylt av gjørme, forandret til det ugjenkjennelige og stort sett uframkommelig for annet enn skogsmaskiner.

Dessverre er dette et stadig vanligere syn rundt om i landet. Det setter følelser i sving hos meg og andre. Såpass kraftig at opplevelsene har skapt et nytt begrep: økosorg.

Jeg synes det er et godt ord som rommer mye – sorg, tristhet, fortvilelse, tap av mening og tilknytning og ikke minst sinne over noe som har gått tapt.

«Det haster mer enn noensinne å skjønne hva vi mister.»

Debatten om naturtap i Norge har tatt seg opp i senere år. Det er ikke lenger noe politikere og andre beslutningstagere kan skyve vekk som underordnet alle andre samfunnsbehov.

Faktaene er godt dokumentert og skremmende nok i seg selv. Naturen bygges ned i høyt tempo, det skjer stort sett over hele landet og tap av arealer og arter skjer i foruroligende tempo. Norge er faktisk en versting i internasjonal sammenheng.

Mens jeg skuer utover restene av det som en gang var en naturskog, kjenner jeg frustrasjonen vokse over hvor mye kunnskap som ikke får den nødvendige plassen i denne debatten.

Vi har et akutt behov for å utvikle alternative «målestokker»........

© NRK