For ikke lenge siden signaliserte husorgelet stabil økonomi, kulturell kapital og barn med framtid.

Forfatteren sørget for julestemning i 1979.

Foreldrene mine hadde investert i husorgel, noe som medførte at det ble julestemning hele året. Det er i hvert fall slik jeg husker det.

Med hammondorgelet fulgte det med et notehefte med julesanger, og da ble det slik. Men den innebygde rytmeboksen på det nyinnkjøpte orgelet kunne brukes til så mangt.

Salsa, swing, bossa og rock.

Ferdigprogrammerte rytmer, en start og en stoppknapp, og en skruknott med trinnløst tempo.

Mange trengte ikke orgel, men ville være en familie som hadde orgel.

Mange trengte ikke orgel, men ville være en familie som hadde orgel.

La oss si at noen eldre i heimen hadde satt på en plate med for eksempel Nazareth. Ut av høyttalerne kom hitlåta «Razamanaz» (1973). Så trykket du på rytmeboksknappen for rock og vred tempoknotten til du traff beaten på låta.

Jeg ble aldri noen fan av Nazareth, men orgel i diverse varianter har fulgt meg videre gjennom livet. Men hvor ble det av husorgelet?

I det langstrakte landet vårt bugnet det av husorgler.

Orgelet var ikke bare et instrument, men et møbel. Det skriver kronikkforfatteren, som fortsatt spiller orgel.

Fra sør til nord lot familier seg friste. Orgelselgerne hadde Klondike-dager. Mange orgler ble kjøpt på avbetaling. Ikke fordi familien nødvendigvis trengte et orgel, men fordi de trengte å være en familie som hadde et orgel.

Orgelet var........

© NRK