Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Ali Khamenei er død. En epoke preget av frykt, undertrykking og vold går mot slutten. Men systemet han bygget lever videre. Nettopp derfor står Iran nå ved et avgjørende veiskille.

Historien viser at maktvakuum enten kan føre til kaos eller til en ny start. Forskjellen avgjøres av om det finnes en plan, en samlende figur og internasjonal vilje til å støtte en ordnet overgang.

I dag finnes det én person som over tid har arbeidet konkret for nettopp dette: Reza Pahlavi.

Les også: Irans kronprins: – Demonen er borte

Regimet har gjort sine forberedelser. Arvtakere er pekt ut. Maktsirkler er organisert. Likevel viser det Islamske regimets egen historie at ingen posisjon i dette systemet er trygg. Ingen rolle er varig. Makten i Teheran har aldri vært stabil, bare brutal. Selv de øverste i hierarkiet har vært utskiftbare når interne maktkamper har krevd det. Det finnes ingen garantier i et system bygget på frykt.

Støtt Pahlavi i Irans overgang

Dette handler ikke om hvem som skal arve diktaturet. Det handler om hvem som kan avslutte det. I iranske gater ropes ett navn. Til tross for førti år med propaganda og hatkampanjer vokser støtten til Reza Pahlavi. Navnet hans og løve- og sol-flagget bæres i demonstrasjoner inne i Iran. Dette skjer i et land der myndighetene i flere tiår har brukt store ressurser på å skape motstand mot Pahlavi-navnet. Likevel vokser støtten. Det sier noe om ønsket om samling og retning.

Les også: Ekspert: – Prestisjetap for regimet

Dette handler ikke bare om følelser. Det handler om forberedelse. Reza Pahlavi har støttet det som omtales som Munich Convergence initiativet. Det er et politisk rammeverk laget sammen med andre opposisjonsaktører for å forberede en overgang bort fra Den islamske republikken. Rådgivere med bakgrunn innen juss, økonomi og statsforvaltning har deltatt i arbeidet.

Målet har vært å tenke gjennom hva som må skje når regimet faller. Hvordan institusjoner kan stabiliseres. Hvordan makt kan overføres til folkevalgte organer. Hvordan frie valg og en folkeavstemning kan sikre at folket selv bestemmer. Forskjellen mellom kaos og stabilitet ligger i slike forberedelser og mennesker som ikke har egeninteresser men en plan for Irans fremtid.

Les også: Ekspert: Slik kan Iran-regimet falle uten invasjon

Mer oppnådd fra eksil

Det som ofte overses i norsk debatt er at Pahlavi har fått til mye fra eksil. Uten militær makt og uten et statsapparat bak seg har han samlet deler av diasporaen, bygget internasjonale nettverk og løftet fram regimets overgrep over tid.

Dette er ikke slagord. Det er arbeid over mange år og løfte han har gitt til sine folk som lever under uverdige forhold. Reza Pahlavi har samlet diaspora, bygget nettverk, løftet menneskerettighetsbrudd internasjonalt og arbeidet systematisk for en overgangsplan. Dette er ikke slagord. Det er strukturert arbeid.

Noen timer før angrepet som endret situasjonen dramatisk, ble kommunikasjonsappen Zem Zeme lansert for å skape tryggere kontakt mellom iranere. Den har allerede hjulpet mange med å dele informasjon og koordinere seg.

Det viser noe viktig: Dette handler ikke bare om symbolikk. Det handler om organisering.

Samtidig ropes navnet hans – «Kronprins Reza Pahlavi» – i gatene i Iran. I et system som i førti år har forsøkt å forme befolkningens syn på ham, er det et tydelig signal. Det er ikke tilfeldig at slagordet «Dette er den siste kampen, Pahlavi vil vende tilbake» ropes i demonstrasjoner. Det høres både utenfor Iran og, viktigst, inne i landet. Når et slikt budskap sprer seg etter tiår med propaganda mot ham, sier det noe om hvor sterkt ønsket om endring og samling er.

Et nytt Iran må bygges på likhet for loven og slutt på diskriminering. Pahlavi har sammen med representanter fra ulike etniske og religiøse minoriteter understreket at et fremtidig Iran skal være for alle borgere.

Minoriteter skal ikke frykte staten. De skal beskyttes av den. Iran er et mangfoldig land. Kurdere, balutsjere, arabere, aserbajdsjanere og andre grupper har egne språk og tradisjoner. Uten respekt for dette mangfoldet får man ikke stabilitet.

Vi i Norge vet at anerkjennelse av minoriteter skaper trygghet. Det samme gjelder i Iran.

En overgang – ikke bare et opprør

Å velte et regime er én ting. Å bygge et nytt land er noe annet. Når autoritære systemer faller, kan det skje raskt. Det farlige er det som skjer etterpå. Uten en plan kan maktkamp og splittelse ta over.

Derfor betyr en konkret overgangsplan noe. Den gir retning i en usikker tid. Iran trenger ikke bare et maktskifte. Iran trenger en ansvarlig overgang.

Ellevill avsløring: – Vil bli slutten for Trump

Hvorfor dette angår Norge

Norge liker å se seg selv som en fredsnasjon. Vi har deltatt i forhandlinger i vanskelige konflikter og hatt dialog med aktører som verden ellers har avvist.

Vi har hatt tro på Taliban i Afghanistan. Vi har hatt dialog med Syrias nye president som tidligere var leder for en væpnet islamistisk gruppe. Begge kom til makten gjennom militær styrke. Resultatene har ikke skapt stabilitet eller demokrati.

Da burde det ikke være kontroversielt å gi den samme diplomatiske nysgjerrigheten og tilliten til en overgangsfigur som ber om frie valg og en demokratisk prosess.

En støtte til en strukturert overgang ledet av Reza Pahlavi kan bidra til å redusere risikoen for borgerkrig, fragmentering og regional uro. Et stabilt og demokratisk Iran vil bety mindre destabilisering i regionen, mindre eksport av ekstremisme og større sikkerhet også for Europa.

Alternativet er ikke nøytralitet. Alternativet er maktvakuum.

Reza Pahlavi er ikke løsningen alene. Ingen enkeltperson er det. Men han representerer i dag det mest konkrete og faglig forankrede forslaget til hvordan en overgang kan skje uten at landet kastes ut i kaos.

Å erkjenne det er ikke ekstremt. Det er nøkternt.

Og dersom Norge virkelig ønsker å være en fredsnasjon i praksis, er dette øyeblikket for å vise det.

© Nettavisen