Jan Petter Sissener
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Både tillit og verdiskaping har stø kurs mot avgrunnen. Meningsmålingene har i lang tid sendt de to regjeringspartiene utforbakke. For Arbeiderpartiet, der Jonas Gahr Støre utrolig nok har fått være leder i ti år, ser det temmelig nattsvart ut.
Forklaringen på dette tror jeg dessverre er svært enkel. Vi har en regjering, og statsminister, som overhodet ikke forstår hvordan landet skal utvikles og styres.
Jan Petter Sissener er tidligere aksjemegler og nå porteføljeforvalter, med lang erfaring fra finansbransjen. Sissener har hatt sjefsposisjoner i flere meglerhus i Norge og er nå administrerende direktør, porteføljeforvalter og hovedeier i Sissener AS.
Det har ikke vært så mye søkelys på kronekursen i det siste. La oss likevel starte med den.
Siden Jonas tiltrådte 15. oktober 2021 har amerikanske dollar steget med 28 prosent, sveitsiske franc 32 prosent, mens euroen har gått opp med «bare» 20 prosent.
Dette har naturligvis også bidratt betydelig til prisstigning i Norge. Rundt halvparten av norsk forbruk er import. Den svake kronekursen gir betydelig høyere priser på denne importen, og dermed også høyere inflasjon og rentenivå.
Dette er en velkjent sammenheng.
Samtidig gir kronekursen naturligvis også høyere overskudd for eksportnæringene, men dette kommer ikke den vanlige mann i gata til gode sånn uten videre.
En god del av denne eksportgevinsten havner hos utlendinger som har investert i Norge. Utlendinger eier rundt 40 prosent av verdiene på Oslo Børs.
Hvorfor er det slik?
Ser vi på de økonomiske tallene er dette rart. Veldig rart.
Ved første øyekast kan det se ut som Norge går bedre enn noen gang før.
Statens finansielle eiendeler, der det meste er aksjer, utgjør hele 21.000 milliarder kroner. Av dette beløpet utgjør Oljefondet rundt 17.500 milliarder kroner i skrivende stund. I tillegg har staten praktisk talt ingen gjeld.
Statens finansielle eiendeler utgjør nesten fire millioner kroner for hver eneste innbygger i dette landet. Målt mot statens utgifter, er dette mer enn 11 statsbudsjett. Og det selv om staten bruker rekordmye penger.
Slik kan vi fortsette å massere tallene, men det blir egentlig bare trøttende.
Sett ut fra disse tallene er det et mysterium at kronen er så svak. Særlig fordi både handelsbalansen og statsbudsjettet går med store overskudd, skulle kronen normalt vært kjempesterk.
Vi må derfor lete et annet sted, for å forklare hvorfor pilene peker mot bunnen av bøtta.
Et sted å begynne er utenrikspolitikken. Ingen land synes like lite interessert i å ivareta egne interesser som det Norge er.
I stedet er det verden som skal reddes.
Vår nåværende utenriksminister Espen Barth Eide er mest opptatt av å leke fredshelt i Midtøsten, der han egenhendig sammen med Egypt legger de mest grandiose planer.
«Egypt og jeg» har nå blitt et begrep, som ganske så godt oppsummerer denne politikken.
Bedre blir det ikke av at hans naive Taliban-inviterende forgjenger belønnes med toppstilling i Washington.
Ingen andre land prøver på tilsvarende naive vis å skulle lære verden hva de skal gjøre og hvordan de skal leve.
Fasiten på dette er at Norge mister tillit. Denne tilliten blir hver dag målt i finansmarkedet, der kronekursen ganske så godt oppsummerer hva den rådende mening er:
Mistillit mot Norge.
Linjen i utenrikspolitikken gjenspeiler også hvordan staten tenker innenlands.
Vi har en regjering som mener vi kan subsidiere oss til rikdom, samtidig som vår klart mest lønnsomme næring, olje og gass, skal legges ned. Andre lønnsomme næringer, som havbruk og vannkraft, pålegges store ekstraskatter.
Denne skadelige politikken presses også på de delstatlige selskapene, deriblant Equinor. Heller ikke det bidrar til tillit. Da Equinor i februar la fram sine «grønne» fremtidsplaner, fikk aksjen sitt kraftigste fall på fire år.
Dette er klar mistillit, som bidrar til å svekke kronekursen ytterligere.
Sammen med enorm sløsing på havvind, batterifabrikker, kostbar elektrifisering av alt mulig og en generelt ødeleggende nærings- og skattepolitikk, blir effekten formidabel.
Farten utfor stupet bare øker.
Allerede nå ser vi klart hvilken vei dette går. Ser vi på selskapsstrukturen i Norge er det svært få selskaper blant de 50 største i Norden. Årsaken er at alt vi har av kvalitet blir solgt på billigsalg til utlendinger. Og vi har nesten ingen store selskaper som ikke er tuftet på billig energi.
Utlendinger har to prosent lavere avkastningskrav enn nordmenn, fordi de slipper å tømme selskapene for å betale formuesskatt. I tillegg er det mange nordmenn som flytter ut av landet og tar med seg verdiene de har skapt. Så mange har det blitt, at regjeringen har sett seg nødt til å innføre «exit-skatt» for å hindre det.
Et spørsmål er når de vil begynne å beskatte hjernekapasitet ved utflytting – eller forretningsideer. Norge har blitt tilnærmet umulig å skape noe i.
Vi har myndigheter som bare ødelegger verdiskaping uten noen anelse om hva vi skal leve av i fremtiden.
Alle blir fattigere som resultat av dette.
Andre land gjør det annerledes. Sveits har de siste par årene fått stor oppmerksomhet i Norge. Ikke minst fordi Sveits er landet gründere og andre som skaper verdier flykter til når skattebelastningen har blitt drepende.
Sveits er stikk motsatt av Norge både når det gjelder utenrikspolitikk og verdiskaping. Sveits har ingen naiv tro på å redde verden, men er svært gode på å skape verdier, selv om landet verken har olje eller særlig med naturressurser.
Som nevnt har den sveitsiske francen steget 32 prosent mot norske kroner mens Støre har styrt her hjemme.
Det sier egentlig det meste.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Mohamad Elmasry
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Petra Lesjak Tušek
Tarik Cyril Amar
Dr Ramzy Baroud
visit website
