Ernst A. Lersveen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Hvem vrakes? Og hvem kommer inn?
Alt med utgangspunkt i at antall løpere på landslagene blir som nå.
Det er kanskje politisk korrekt at det skal være likt antall løpere på kvinne- og herrelandslag.
Men, det er kanskje ikke sportslig det riktige nå.
Les også: Vinteren på hell: Tause Tove, Northug og leder-tårer på TV
Med bakgrunn i prestasjonene de to siste årene, og etterveksten, så tror jeg langrenn er tjent med færre løpere på kvinnelandslaget. Altså en mer spisset satsing. Det haster med å få resultater i VM i Trondheim og OL i Cortina året etter.
Men, vi har i norsk langrenn også fått en ny utfordring: Hvem vil være på landslaget?
Her er det nok å nevne Kristine Stavås Skistad, Astrid Øyre Slind og Johannes Høsflot Klæbo.
Sistnevnte ser ut til å gjøre comeback på landslaget i VM-sesongen.
Men, det er altså som i reality: Noen skal ut, noen skal inn.
Les også: Kan Skiforbundet unngå Marthe Kristoffersen?
La det være sagt med en gang:
Hovedproblemet med å sette sammen landslagene er at på kvinnesiden har resultatene vært så skuffende at det er lettere, mye lettere, å plukke ut hvem som bør ut, enn å finne de som skal erstattes.
Selv om kvinnelige norske løpere hevder seg bra i junior- og u23-mesterskap, så sliter de med å ta det siste steget opp til verdenseliten på seniornivå.
Og det blir spesielt godt synlig når de etablerte seniorløperne svikter − som i vinter.
Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt langrenn.
På herresiden blir det få endringer.
Sjur Røthe og Sindre Bjørnestad Skar forsvinner trolig. De erstattes av? Tja …
Her er det flere å velge mellom.
Jeg tror Henrik Dønnestad ligger best an, fordi det er 10 kilometer klassisk i det kommende mesterskapet i Trondheim. Og det er en distanse som passer Dønnestad spesielt godt.
Jeg tror den videre «køen» ser slik ut: Iver Tildheim Andersen, Jan Thomas Jenssen og Mattis Stenshagen.
Mens det er mange å velge mellom blant aktuelle landslagsløpere blant herrene, så er det stikk motsatt på kvinnesiden.
Les også: Å avvise Mattis Stenshagen er en hån
Det er helt uforståelig at så mange kvinnelige landslagsløpere har så elendige resultater denne vinteren. Sykdom og skader alene kan umulig alene være årsaken.
Tiril Udnes Weng vant verdenscupen i fjor, i år er hun nummer 40.
Det beste hun har prestert er en 6. plass i sprint.
Det er ubegripelig!
Men, det som verre er, er at flere løpere nesten ikke har deltatt i verdenscupen.
Ingvild Flugstad Østberg og Helene Fossesholm har faktisk ikke stått på startstreken i det hele tatt. Og Marte Skaanes gikk kun femmila i Kollen hvor hun ble nummer 22.
Også Julie Myhre har kun én verdenscupstart i vinter.
Les også: Enda en vinter uten å få gå skirenn
Hvordan skal Ane Appelkvist Stenseth få fornyet landslagsplass? Ingen finaleplass denne sesongen og kun en 5.- og en 6. plass i fjor.
Sprintkollega Mathilde Myhrvold har heller ikke fått opp farten, hun har kun kommet til en finale i vinter.
Også Lotta Udnes Weng har slitt, det åpnet med 4. plass i sesongstarten i Ruka, men så har det gått tråere og tråere.
En skuffende vinter har det også vært for Anne Kjersti Kalvå, selv om det ble tredjeplass i verdenscupavslutningen. Ett bra løp på en lang sesong holder selvsagt ikke.
Da er faktisk alle nevnt, unntatt Heidi Weng. Hun er den eneste av 10 landslagsløpere som har levert resultater som forventet i vinter, med flere topp 3-plasseringer.
Tenk det! En av 10 løpere kan være fornøyd med seg selv.
Her burde jo halvparten, minst, settes på dør.
Appelkvist Stenseth, Flugstad Østberg, Fossesholm, Skaanes og Myhre burde alle ryke ut av laget.
Les også: Hent inn «kriseløserne» Bjørgen og Johaug
Men, skjer det? Finnes det bedre erstattere nå?
Nei, og da mener jeg løsningen må bli færre løpere på laget.
Men, uansett, nå må alle spørsmål stilles, behagelige som ubehagelige. Hvorfor gikk det så gærent?
Løperne selv har selvsagt sine tanker, mens trenere og ledere må stilles til ansvar for resultater som er de svakeste på 20 år.
Les også: Forskjellen mellom Sverige og Norge er en gåte
Nå må bare ikke skiledelsen bli inspirert av Marit Bjørgen som vil ha Kristine Stavås Skistad på landslaget.
Jeg har stor respekt for Bjørgen, men her tror jeg hun bygger sitt syn for mye på hva landslaget betydde for henne.
Jeg mener vi må la Skistad få fortsette å bli bedre i sitt miljø med sine støttespillere. Vi må ikke tukle med det som er en suksess!
Neste års landslag må bestå av løpere som har en realistisk mulighet til å bli blant de seks beste i neste års VM. Det må være et minstekrav.
Therese Johaugs comeback løser selvsagt den akutte krisen med tanke på å vinne gull på distanserenn i VM. Og, det er vel for mye å forvente at hun også tar med seg OL året etter?
Men, norsk kvinnelangrenn hadde trengt det.
Uten tvil.
Her kan du lese mer av Ernst A. Lersveen
Jeg går ut fra at fra at Kristin Austgulen Fosnæs og Margrethe Bergane, som begge har gått mye verdenscup i vinter, blir tatt opp fra rekruttlandslaget.
Aktuell må også Maria Hartz Melling være.
Jeg synes også at junioren Milla Grosberghaugen Andreassen burde vurderes. Ikke med tanke på kommende VM, men mest for å lære og kjenne på nivået. Det er nyttig.
Og er du god nok, så glem alderen.
Og, jeg minner om at Therese Johaug var 18 år da hun tok bronse under VM i 2007.
Grossberghaugen Andreassen blir 19 år i august. Så Milla må med.
Norge er tittelforsvarer på kvinnestafetten i langrenn i VM.
Seieren i Planica var en sensasjon.
Etter en bedrøvelig sesong mangler ikke kvinnelandslaget mål å jobbe mot.
Og det har skjedd mirakler før.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Mohamad Elmasry
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Petra Lesjak Tušek
Tarik Cyril Amar
Dr Ramzy Baroud
visit website
