Ernst A. Lersveen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Herrestafetten i langrenn har, sett med norske øyne, vært det største under verdensmesterskap og olympiske leker.
Kanskje fordi nasjonalismen her fikk leve seg ut. Og kanskje også litt fordi det i stafetter var mye dramatikk.
Stafetten under OL på Lillehammer i 1994 var intet unntak.
Norge hadde vunnet stafettene i VM i 1991, OL 1992 og VM i 1993.
Og Norge var STOR favoritt til gullet på hjemmebane.
Utad var det ingen diskusjon om hvem som skulle gå på det norske laget.
Sture Sivertsen var verdensmester på 10 kilometer fra året før, Vegard Ulvang pleide å avgjøre stafettene på sin etappe, Thomas Alsgaard var som nybakt olympisk mester i fristil selvskreven på tredjeetappe. Og Norge hadde jo funnet sin ankermann i Bjørn Dæhlie.
Han hadde jo senest slått Vladimir Smirnov i spurtduell under VM i Falun.
Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt langrenn.
Diskusjonen om ankeretappen på Lillehammer kom først ETTER flere mesterskapsstafetter der Thomas Alsgaard viste sine spurtegenskaper.
− Valget ga seg selv, det var OL på hjemmebane, det var et visst «trøkk» og press. Bjørn hadde erfaring og det ga trygghet, minnes Vegard Ulvang
Men nå, 30 år etter, letter Bjørn Dæhlie på sløret:
− Jeg ønsket at Thomas skulle gå sisteetappen, innad i troppen visste jo alle at «junior» som vi kalte han, at han var den raskeste av oss. Kjappere enn meg. Jeg sa hva jeg mente da vi diskuterte laget. Vi hadde også i all hemmelighet noen spurter med Thomas og meg på stadion dagen før. Thomas vant alle!
Uten at det gjorde inntrykk på Inge Bråthen, landslagstreneren.
Noe av forklaringen til at Inge Bråthen holdt fast på oppstillingen var nok at han ikke så for seg et spurtoppgjør. Stafetten var avgjort før den tid. Norge hadde det klart beste laget.
− Altså, jeg nektet ikke å gå ankeretappen, jeg hadde jo brukbart med selvtillit.
Sier Bjørn Dæhlie.
Stafetten ble til de grader ikke slik noen hadde forestilt seg.
Det var illevarslende at Sture Sivertsen ikke klarte å kvitte seg med en 43-åring på åpningsetappen, Maurilio de Zolt.
Vegard Ulvang klarte heller ikke det han hadde gjort flere ganger før, skaffe Norge en ledelse.
Og Thomas Alsgaard hadde ikke samme farten som på tremila.
Og da ble det Bjørn Dæhlie mot Italias Silvio Fauner.
− Italia hadde dagen, var dyktige, alt klaffet for de. Jeg var overbevist om de Zolt ikke skulle orke kjøret, men han hang på. Selv om det var litt overraskende at det ble Fauner og meg på sisteetappen, var jeg trygg på at jeg skulle ta italieneren, forklarer Dæhlie.
Her kan du lese mer av Ernst A. Lersveen
Personlig husker jeg selvsagt oppløpssiden og den store skuffelsen.
Norge tapte!
Dette var jo dagen da vi virkelig skulle vise verden.
For Bjørn Dæhlie klarte aldri, uansett hvor mye han prøvde, å gå fra Silvio Fauner. Og fra kommentatorbua glemmer jeg aller minst ikke øyeblikket, de tre-fire sekundene da Bjørn før spurten stoppet opp. Han ville ha Fauner foran seg.
− Men, han nektet og da stakk jeg. Fortsatt trygg på at dette skulle jeg fikse, jeg hadde jo tatt Fauner i en spurt i verdenscupen.
Det gikk ikke.
Der og da en gedigen skuffelse. For meg var det OLs største skuffelse. Forventningene var skyhøye og nedturen ditto.
Bjørn Dæhlie vant mer enn de fleste kan drømme om.
Jeg er overbevist om at han gjerne skulle byttet bort tre gull mot dette ene gullet på OL-stafetten.
Bjørn Dæhlie letter på sløret: − Jeg mente han burde ha ankeretappen
46
2
18.02.2024
Ernst A. Lersveen
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Herrestafetten i langrenn har, sett med norske øyne, vært det største under verdensmesterskap og olympiske leker.
Kanskje fordi nasjonalismen her fikk leve seg ut. Og kanskje også litt fordi det i stafetter var mye dramatikk.
Stafetten under OL på Lillehammer i 1994 var intet unntak.
Norge hadde vunnet stafettene i VM i 1991, OL 1992 og VM i 1993.
Og Norge var STOR favoritt til gullet på hjemmebane.
Utad var det ingen diskusjon om hvem som skulle gå på det norske laget.
Sture Sivertsen var verdensmester på 10 kilometer fra året før, Vegard Ulvang pleide å avgjøre stafettene på sin etappe, Thomas Alsgaard var som nybakt olympisk mester i fristil selvskreven på tredjeetappe. Og Norge hadde jo funnet sin ankermann i Bjørn Dæhlie.
Han hadde jo senest slått Vladimir Smirnov i........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Mohamad Elmasry
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Petra Lesjak Tušek
Tarik Cyril Amar
Dr Ramzy Baroud
