Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Verden har blitt et urolig sted mer enn noen gang. Det pågår krig og konflikter globalt, og det tar med seg mange ofre. Kvinner og barn står i frontlinjer og får de verste konsekvensene under de mest ekstreme forhold. I anledning 25. november, den internasjonale aksjonsdagen for avskaffelse av vold mot kvinner, vil jeg rette oppmerksomheten mot kvinner som alltid står i krigsfronter og traumatiske forhold.

Det er på tide å snakke om kollektive traumer mot kvinner, som har funnet sted historisk, og fortsetter i dag, og jeg innser at det skjer rett foran øynene våre, men det virker som om ingen ønsker å adressere dette tabu-området. De fleste er overbeviste om at det finnes en systematisk krigstaktikk som går ut på ødeleggelse, voldtekt og traumatisering av millioner av kvinner. I og med at det historisk sett har vært et krigsverktøy på tvers av mange forskjellige land, fortsetter praktiseringen fremdeles. Når man tenker på krigsverktøy, tenker man på missiler og bomber, ikke voldtekt. Men dette er faktisk et våpen i krig. Det er en gammel militærstrategi som blir brukt for å ødelegge et samfunn. For eksempel ble opp mot 60 000 bosniske kvinner voldtatt av serbiske styrker i krigsleirer mellom 1992 og 1995. I Rwanda ble ca. 500 000 kvinner voldtatt under folkemordet i 1994, og mer enn 60 000 kvinner ble voldtatt under borgerkrigen i Sierra Leone mellom 1991 og 2002. Minst 7000 Yezidi-kvinner har blitt voldtatt av ISIS i Nord-Irak siden 2014. Yezidi-kvinnen Nadia Murad, som var sexslave hos IS, fikk Fredsprisen i 2018. Mange kvinner i Myanmar har gått gjennom det samme. FN beskriver deres situasjon som et "eksempel på etnisk rensing". En slik handling er anerkjent og legitimert i krig, og blir ikke sett på som noe forferdelig. Det er blitt normalisert – grusomt! Jeg har i mitt psykologyrke møtt kvinnelige ofre som har vært utsatt for overgrep under krig. Det er følelsesmessig belastende å sitte med krigsofre i et terapirom. Det gjør et enormt inntrykk på meg. I en senere terapifase hvor en av disse kvinnene følte seg trygg nok til å åpne seg, fortalte hun at hun daglig ble voldtatt i fengslet. Hun hørte flere jenters skrik fra andre celler som bønnfalte soldatene om å slutte, og det var stadig nye kvinner som ble hentet til krigsleirene.

Pasienten min følte at historien hennes ikke ble tatt på alvor i samfunnet, at det hørtes så fjernt og grusomt ut. Hun fikk beskjed om at hun bare måtte glemme og legge det bak seg. Hun satt med en opplevelse av at det heller er bedre å være tilbakeholden enn å såre andre med sine grusomme fortellinger. Hun sa disse ordene mens hun ristet og skalv av frykt og gråt i stolen. Jeg følte intuitivt at jeg ikke kunne si noe, og at jeg bare måtte gi henne den plassen hun trengte for å uttrykke seg og sette ord på sitt livsnarrativ. Jeg valgte å bevitne det, som jeg bevitner et overgrep, med frykt og forferdelse. Det ble mange tause stunder, sukk og validerende øyeblikk mellom oss. Jeg kjente på hjelpeløshet og skjønte mer av den hjelpeløsheten hun sitter med. Min terapiverktøykasse var nesten tom. En tanke som streifet meg ofte, var at hun ubevisst ba om anerkjennelse for sin indre smerte og å bli sett. Hennes kropp og grenser ble konstant invadert under normaliserte rammer i kjølvannet av krig, det vil si at voldtekt ble utprøvd som om det var normalt, og det er en behandling som kvinner fortjener. Jeg burde finne en strategi for å hjelpe henne til å skjønne at jeg inderlig synes at det er unormalt og grusomt og at jeg innser at hun har rett til å lide. Hennes lidelse betød at hun er et verdig menneske, men jeg var usikker på om hun selv kunne se det da. Jeg føler at jeg går inn i en subjektiv æra som er både eldgammel og moderne, noe som har en historisk tidsånd og samtidig skjer fortsatt, her og nå. Jeg registrerte at dette temaet har potensiale til å ta en sentral plass i min yrkesretning og aktivistiske handlinger. Jeg antar at min personlige bakgrunn også har hatt noe å si i den sammenheng. Jeg har generelt sett levd et flott liv, og hatt en........

© Moss Avis