Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nasjonalforeningen for folkehelse har lansert en ny rapport om sosiale ulikheter i helse. Rapporten viser at det finnes et stort potensial for å unngå den tydelige urettferdigheten.
Rapporten viser nemlig at det særlig er en sosial forskjell i dødelighet for sykdommer som vi vet kan forebygges eller behandles. De med lavest inntekt har fem ganger så høy sannsynlighet for å dø for tidlig av sykdommer som kan forebygges eller behandles, sammenlignet med de med høyest inntekt. Dette gjelder for både menn og kvinner. Når det gjelder sykdommer det er vanskelig å gjøre noe med, er forskjellene mellom rike og fattige svært små.
Årsakene til at det er slik er komplekse, og det handler både om materielle og psykososiale forhold, og ulikheter i helseadferd. Derfor er det et stort potensial og et handlingsrom for politikere og helsevesenet for å redusere de samfunnsskapte helseulikhetene. Dette kommer nok en gang tydelig fram i den nye rapporten.
Det er først og fremst forhold ved og i samfunnet som skaper de sosiale helseforskjellene. Det er ressurser og påkjenninger som har betydning for helsa vår som er systematisk skjevfordelt. Ressurser og problemer er fordelt etter et trappetrinnsmønster i hele befolkningen, slik at de gruppene med litt høyere utdanning eller inntekt hele tiden har litt bedre ressurser og litt færre utfordringer. Derfor må tiltak for å jevne ut tilgang til viktige ressurser og begrense helseskadelig eksponering omfatte alle, og settes inn langs hele den sosioøkonomiske fordelingen. Da vil tiltakene nå flest mulig.
Mange opplever utenforskap og redusert livskvalitet på grunn av dårlig helse. Vi må ta på alvor at det kreves en helhetlig tilnærming til levevaneendring i forebygging og behandling for å redusere helseulikhetene. Slik det er i dag får ikke alle den hjelpen de har behov for. For å nå frem til alle må informasjon og tjenester være både forståelig og tilgjengelig for alle, uansett alder, utdanning, bosted og språk.
Utfordringer på mange nivåer krever samarbeid mellom ulike aktører. Folkehelsepolitikken må oversettes til konkrete handlinger for å redusere helseforskjeller, og det må samarbeides på tvers. Alle politikkområder må på banen for å få til dette. Alle har et ansvar.
Et samarbeid med akademiske miljøer er også viktig for å få til kunnskapsbaserte løsninger og forskningsbasert innovasjon. For å støtte kommunene har Østfold Fylkeskommune et Fagråd for sosial ulikhet i helse. Vår viktigste oppgave er å være rådgiver og sparringspartner for folkehelsekoordinatorer og andre ansatte i kommunene. Ansatte i kommunene skal ikke oppleve at de står alene når de jobber med problemstillinger innen folkehelse og sosial ulikhet i helse. Å samarbeide med kommunene og utveksle erfaringer og kunnskap bidrar til ny forskning, og ikke minst gir det økt relevans til ulike studieprogram og i velferdsutdanningene.
Vi må ikke la oss lamme av kompleksiteten i problemet, sosial ulikhet i helse er en utfordring som kan løses. Gjennom samarbeid, innovasjon og politisk vilje kan vi begynne å bygge broer over kløften av sosiale helseulikheter. Vi har informasjonen, vi har teknologien, og vi har ressursene. Det som kreves nå, er handling. Alle bør få samme livssjanser, og da må noe gjøres med den problematisk og urettferdige ulikheten. Hvor mange flere rapporter må vi egentlig få før fordelingspolitikken endres?
Nasjonalforeningen for folkehelse har lansert en ny rapport om sosiale ulikheter i helse. Rapporten viser at det finnes et stort potensial for å unngå den tydelige urettferdigheten.
Rapporten viser nemlig at det særlig er en sosial forskjell i dødelighet for sykdommer som vi vet kan forebygges eller behandles. De med lavest inntekt har fem ganger så høy sannsynlighet for å dø for tidlig av sykdommer som kan forebygges eller behandles, sammenlignet med de med høyest inntekt. Dette gjelder for både menn og kvinner. Når det gjelder sykdommer det er vanskelig å gjøre noe med, er forskjellene mellom rike og fattige svært små.
Årsakene til at det er slik er komplekse, og det handler både om materielle og psykososiale forhold, og ulikheter i helseadferd. Derfor er det et stort potensial og et handlingsrom for politikere og helsevesenet for å redusere de samfunnsskapte helseulikhetene. Dette kommer nok en gang tydelig fram i den nye rapporten.
Det er først og fremst forhold ved og i samfunnet som skaper de sosiale helseforskjellene. Det er ressurser og påkjenninger som har betydning for helsa vår som er systematisk skjevfordelt. Ressurser og problemer er fordelt etter et trappetrinnsmønster i hele befolkningen, slik at de gruppene med litt høyere utdanning eller inntekt hele tiden har litt bedre ressurser og litt færre utfordringer. Derfor må tiltak for å jevne ut tilgang til viktige ressurser og begrense helseskadelig eksponering omfatte alle, og settes inn langs hele den sosioøkonomiske fordelingen. Da vil tiltakene nå flest mulig.
Mange opplever utenforskap og redusert livskvalitet på grunn av dårlig helse. Vi må ta på alvor at det kreves en helhetlig tilnærming til levevaneendring i forebygging og behandling for å redusere helseulikhetene. Slik det er i dag får ikke alle den hjelpen de har behov for. For å nå frem til alle må informasjon og tjenester være både forståelig og tilgjengelig for alle, uansett alder, utdanning, bosted og språk.
Utfordringer på mange nivåer krever samarbeid mellom ulike aktører. Folkehelsepolitikken må oversettes til konkrete handlinger for å redusere helseforskjeller, og det må samarbeides på tvers. Alle politikkområder må på banen for å få til dette. Alle har et ansvar.
Et samarbeid med akademiske miljøer er også viktig for å få til kunnskapsbaserte løsninger og forskningsbasert innovasjon. For å støtte kommunene har Østfold Fylkeskommune et Fagråd for sosial ulikhet i helse. Vår viktigste oppgave er å være rådgiver og sparringspartner for folkehelsekoordinatorer og andre ansatte i kommunene. Ansatte i kommunene skal ikke oppleve at de står alene når de jobber med problemstillinger innen folkehelse og sosial ulikhet i helse. Å samarbeide med kommunene og utveksle erfaringer og kunnskap bidrar til ny forskning, og ikke minst gir det økt relevans til ulike studieprogram og i velferdsutdanningene.
Vi må ikke la oss lamme av kompleksiteten i problemet, sosial ulikhet i helse er en utfordring som kan løses. Gjennom samarbeid, innovasjon og politisk vilje kan vi begynne å bygge broer over kløften av sosiale helseulikheter. Vi har informasjonen, vi har teknologien, og vi har ressursene. Det som kreves nå, er handling. Alle bør få samme livssjanser, og da må noe gjøres med den problematisk og urettferdige ulikheten. Hvor mange flere rapporter må vi egentlig få før fordelingspolitikken endres?
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Potensialet er stort – sosiale ulikheter i helse kan unngås
39
0
24.05.2024
Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nasjonalforeningen for folkehelse har lansert en ny rapport om sosiale ulikheter i helse. Rapporten viser at det finnes et stort potensial for å unngå den tydelige urettferdigheten.
Rapporten viser nemlig at det særlig er en sosial forskjell i dødelighet for sykdommer som vi vet kan forebygges eller behandles. De med lavest inntekt har fem ganger så høy sannsynlighet for å dø for tidlig av sykdommer som kan forebygges eller behandles, sammenlignet med de med høyest inntekt. Dette gjelder for både menn og kvinner. Når det gjelder sykdommer det er vanskelig å gjøre noe med, er forskjellene mellom rike og fattige svært små.
Årsakene til at det er slik er komplekse, og det handler både om materielle og psykososiale forhold, og ulikheter i helseadferd. Derfor er det et stort potensial og et handlingsrom for politikere og helsevesenet for å redusere de samfunnsskapte helseulikhetene. Dette kommer nok en gang tydelig fram i den nye rapporten.
Det er først og fremst forhold ved og i samfunnet som skaper de sosiale helseforskjellene. Det er ressurser og påkjenninger som har betydning for helsa vår som er systematisk skjevfordelt. Ressurser og problemer er fordelt etter et trappetrinnsmønster i hele befolkningen, slik at de gruppene med litt høyere utdanning eller inntekt hele tiden har litt bedre ressurser og litt færre utfordringer. Derfor må tiltak for å jevne ut tilgang til viktige ressurser og begrense helseskadelig eksponering omfatte alle, og settes inn langs hele den sosioøkonomiske fordelingen. Da vil tiltakene nå flest mulig.
Mange opplever utenforskap og redusert livskvalitet på........
© Moss Avis
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Mohamad Elmasry
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Petra Lesjak Tušek
Tarik Cyril Amar
Dr Ramzy Baroud
