Skrevet av: Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap, Norges arktiske universitet.
Nord-Norges felles regionsykehus, UNN, er under angrep. Krefter i Nordland følger en strategi som i praksis kan bety at det ikke lenger blir mulig å opprettholde denne hjørnesteinen i landsdelens spesialisthelsetilbud. At det også vil ødelegge et potensielt livsviktig helsetilbud for Nordland fylkes egen befolkning, synes ikke å bekymre de politiserende nordlandstrategene nevneverdig.
Da universitetssykehuset ble etablert for drøyt 50 år siden, var det regjeringens hovedgrep for å bøte på den da dramatiske ulikheten i helsetilbud og helsetilstand for den nordnorske befolkningen sammenlignet med landet for øvrig. Helt fram til slutten av 1960 årene, da landsdelens befolkning utgjorde om lag 10 prosent av Norges befolkning, var kun 3 prosent av alle i Norge som fikk spesialisthelsetjenester folk fra Nord-Norge.
Denne underbehandlingen var en viktig årsak til en betydelig oversykelighet og overdødelighet blant folk fra nord sammenlignet med den øvrige norske befolkningen. 50 år med universitetssykehus har imidlertid ført til en klar helsemessig forbedring og utjamning mellom Nord-Norge og resten av landet.
Denne institusjonen bidrar tungt med forskning, behandling og ikke minst; med utdanning av helsepersonell. Brorparten av praktiserende legespesialister i landsdelen – også i Nordland – er utdannet ved regionsykehuset. Det finnes knapt familier i Nord-Norge (heller ikke i Nordland) der ikke et eller flere familiemedlemmer eller bekjente har mottatt avgjørende spesialisthelsehjelp fra landsdelens felles regionsykehus.
Det er nettopp dette møysommelig oppbygde nordnorske regionsykehuset som nordlandsstrateger ønsker å rive ned – eller i alle fall desimere slik at landsdelen i stedet for å ha et kraftfullt felles universitetssykehus i beste fall ender opp med to jevnstore akuttsykehus, ett i Tromsø og ett i Bodø. Det betyr i så fall at vi nordpå rykker tilbake til tilstanden på 1960-tallet da spesialisthelsetjenester var noe man stort sett utelukkende kunne få i Sør-Norge.
Overdrivelse og paranoia? Slett ikke. Ambisjonen om å få rigget ned Regionsykehuset er for eksempel klart uttrykt av den fortsatt mektige tidligere direktør for Nordlandssykehuset (NLSH), Paul Martin Strand.
I et innlegg på Nordnorsk debatt 21.02.2017 skriver han: «Jeg mener det er betenkelig at mange spesialisthelsekroner brukes på å realisere UNN som et universitetssykehus med samme innhold som St. Olavs hospital, Haukeland og Oslo universitetssykehus».
Slike holdninger har også nedfelt seg i handlinger – og er sementert i balanseringslogikken som i hele perioden etter tusenårsskiftet har gjennomsyret Helse Nords måte å håndtere forholdet mellom Nordlandssykehuset og Regionsykehuset. Nordlandsaktørene, som lenge har hatt overtak på Helse Nord-ledelsen, har sørget for at funksjoner og ressurser til regionsykehuset er blitt balansert med stort sett tilsvarende til Nordlandssykehuset. Balanseringslogikken har blokkert alle forsøk på kraftsamling av medisinske spesialiteter i denne regionen der pasientgrunnlaget er det svakeste av alle helseregionene – åpenbart det største hinder for å sikre høy kvalitet og bærekraftig økonomi i spesialisthelsetjenesten nordpå
Balanseringslogikken lå også til grunn da Helse Nord i 2017 vedtok etablering av et PCI-senter ved Nordlandssykehuset. I april i år kom evalueringsrapporten fra en ekspertgruppe. Det avdekkes bl.a. at forutsetningen om faglig styring av PCI-virksomheten ved Nordlandssykehuset fra UNN er blitt neglisjert allerede fra starten, og at dødeligheten etter hjerteinfarkt økte med 32 prosent ved Nordlandssykehuset i perioden etter at man startet med PCI der. Ekspertgruppen er derfor meget kritisk til fortsatt PCI-drift i Bodø.
Det interessante her er hvordan nordlandsaktører har reagert på de fakta som avdekkes i evalueringsrapporten. Ta for eksempel Bodø-baserte mediers reaksjoner: Tenk en situasjon der en behandlingsform for en bestemt sykdom testes på befolkningen i Salten-regionen. Så, etter fire år dokumenteres det at langt flere dør av denne sykdommen i regionen etter at behandlingen ble tatt i bruk enn før.
Med stor sannsynlighet ville Avisa Nordland (AN) umiddelbart og med krigstyper kreve øyeblikkelig stans i bruken av vedkommende behandlingsmetode i Bodø-regionen – fulgt av krav om etterforskning og hoderulling. Det samme budskapet ville med like stor sannsynlighet gjalle fra NRK Nordland. Men så man slike reaksjoner fra de nevnte medier på opplysningen i PCI-rapporten om overdødelighet etter PCI-etableringen ved Nordlandssykehuset? Overhodet ikke!
Man gikk derimot straks i gang med å desavuere budbringerne (ekspertgruppen), og i stedet for krav om umiddelbar stans i behandlingen ble det propagandert for enda mer PCI i Bodø.
Ta så reaksjonene på evalueringsrapporten fra de involverte i PCI-virksomheten ved Nordlandssykehuset. En klar forutsetning for etableringen ved NLSH var at virksomheten skulle baseres på en samarbeidsavtale med Universitetssykehuset og så styres av kardiologene der. Men PCI-aktørene i Bodø har mer eller mindre systematisk obstruert forsøkene på samarbeid med- og styring fra UNN.
Det har ført til flere uheldige situasjoner – deriblant tilfeller der pasientsikkerhet har kommet i spill og er blitt avviksmeldt. Ekspertutvalget er derfor krystallklar på at forutsetningen for å anbefale fortsatt dagbasert PCI i Bodø er at virksomheten skal være faglig styrt fra UNN.
Svaret fra Nordlandssykehusets ledelse i Bodø er imidlertid like tydelig: Det kommer ikke på tale å la virksomheten deres bli styrt fra Universitetssykehuset! I stedet krever de at PCI-senteret i Bodø må styres fra universitetssykehuset i Oslo.
Et klarere forsøk på å desavuere vårt nordnorske universitetssykehus finnes knapt. Men merk at selv dette svært radikale kravet om å bli styrt fra Oslo så langt ikke er blitt møtt med en eneste protest i Bodø-baserte medier. Det ligner en stilltiende aksept for at man i Bodø ikke lenger ønsker å ha et felles universitetssykehus i den nordlige helseregionen.
Lederne for de politiske partiene i Nordland står fram i media krever døgnkontinuerlig PCI ved Nordlandssykehuset. De heier på Nordlandssykehuset, men har noen sett eksempel på at de samme partilederne har uttrykt bekymring for landsdelens felles regionsykehus? Er tausheten fra de partipolitiske lederne i Nordland et uttrykk for politisk søvngjengeri, eller snarere en stilltiende tilslutning – helt fra Bindal til Vesterålen – til Bodøstrategenes ambisjon om å få rigget ned vårt nordnorske universitetssykehus?
Landsdelens befolkning bør være oppmerksom på at det ikke lenger er opplagt at Nord-Norge skal kunne beholde sitt høyspesialiserte universitetssykehus. Drivkraften som gjør dette scenarioet sannsynlig, kommer fra en gruppe nordlandsstrateger som kombinerer og deler en ekstremt nærsynt fylkeslogikk, nærmest en ideologi, med faktaresistens og en visjon om at UNN og NLSH i fremtiden bør være to likeverdige akuttsykehus. Så kan man få spesialisthelsetjenester fra universitetssykehusene i Sør-Norge.
Realisering av denne ambisjonen vil opplagt bety et dramatisk dårligere spesialisthelsetilbud for landsdelens befolkning, herunder selvsagt også for folk i Nordland.
Det smått paradoksale er at trusselen mot et felles nordnorsk universitetssykehus ikke kommer fra nasjonale myndigheter og hovedstaden, men derimot fra krefter internt i landsdelen.
Sier Nordland farvel til vårt felles nordnorske regionsykehus?
51
0
24.05.2024
Skrevet av: Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap, Norges arktiske universitet.
Nord-Norges felles regionsykehus, UNN, er under angrep. Krefter i Nordland følger en strategi som i praksis kan bety at det ikke lenger blir mulig å opprettholde denne hjørnesteinen i landsdelens spesialisthelsetilbud. At det også vil ødelegge et potensielt livsviktig helsetilbud for Nordland fylkes egen befolkning, synes ikke å bekymre de politiserende nordlandstrategene nevneverdig.
Da universitetssykehuset ble etablert for drøyt 50 år siden, var det regjeringens hovedgrep for å bøte på den da dramatiske ulikheten i helsetilbud og helsetilstand for den nordnorske befolkningen sammenlignet med landet for øvrig. Helt fram til slutten av 1960 årene, da landsdelens befolkning utgjorde om lag 10 prosent av Norges befolkning, var kun 3 prosent av alle i Norge som fikk spesialisthelsetjenester folk fra Nord-Norge.
Denne underbehandlingen var en viktig årsak til en betydelig oversykelighet og overdødelighet blant folk fra nord sammenlignet med den øvrige norske befolkningen. 50 år med universitetssykehus har imidlertid ført til en klar helsemessig forbedring og utjamning mellom Nord-Norge og resten av landet.
Denne institusjonen bidrar tungt med forskning, behandling og ikke minst; med utdanning av helsepersonell. Brorparten av praktiserende legespesialister i landsdelen – også i Nordland – er utdannet ved regionsykehuset. Det finnes knapt familier i Nord-Norge (heller ikke i Nordland) der ikke et eller flere familiemedlemmer eller bekjente har mottatt avgjørende spesialisthelsehjelp fra landsdelens felles regionsykehus.
Det er nettopp dette møysommelig oppbygde nordnorske regionsykehuset som nordlandsstrateger ønsker å rive ned – eller i alle fall desimere slik at landsdelen i stedet for å ha et kraftfullt felles universitetssykehus i beste fall ender opp med........
© Harstad Tidende
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Mohamad Elmasry
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Petra Lesjak Tušek
Tarik Cyril Amar
Dr Ramzy Baroud
