Tenk om det var du som fikk ødelagt ditt indre kompass? Og tidene i livet ditt floka seg sammen.

Det eneste faste holdepunktet du har igjen er rommet der du bor, folka på avdelingen. Maleriet over senga, bildebøker med de kjente ansiktene. Folka du kom fra, henne du elska. Alle etter dere to.

Det er pappa det gjelder. Min pappa, vår pappa, svigerfar, bestefar og oldefar. Og alle de andre gamle med diagnoser vi frykter.

Dette å miste seg sjøl, det er brutalt. Men pappa har på sitt vis stått stødig i det. Sett fakta, vist oss ei mjuk side. Som om han tok over mamma si rolle da ho ikke var her mer.

Det er forskjell fra i fjor sommer. Da kunne vi gå til kirkegarden sammen, vi satt ute i hagen til avdelinga i Eidsvåg, drakk kaffe hos tante Anna. Førte samtaler, fulgte tråder. Og vi samla på gode øyeblikk, for vi skjønte at det skulle komme andre tider. Gradvis endret det seg. Undervegs var glimt av gjenkjennelse for gull å regne. Gleden i meg når han sier at jeg er ei av hans........

© Driva