Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har i mange år lurt på hvordan man skal sette grenser og låse døren. Dette er kanskje et rart perspektiv i min alder, men det har vært et vedvarende problem hele livet. Er døren låst? På tur i Paris for en uke siden, forsøkte noen å låse seg inn i hotellrommet som hadde kodelås. Det er mulig de hadde feil kode, men jeg tok meg ikke tid til å sjekke dette. Jeg motkodet, det vil si jeg banket på døren og fortalte at vi var hjemme. Jeg likte dette dårlig, fordi noen syntes det var rart og fordi det gjorde meg selv utrygg. Det var flere årsaker til at jeg gjorde det, jeg kunne tenke: Dette blir ikke et problem, de har feil kode, de har feil kode, men det kan bli et problem, de har rett kode og det blir ikke et problem, de har rett kode og det blir et problem. I siste tilfelle ville det vært for sent.

Så når jeg sier at verden ikke går fremover, er det en trist problemstilling, for både gutter og jenter, men aller mest for jentene. Det er ofte enkle løsninger som skal til for å sette naturlige og gode grenser. Det viktigste er at man vet hva trakassering betyr og når man gjør det selv. Er det for eksempel trakassering å ikke svare når noe spør deg om noe, er det trakassering å overse eller å ødelegge for andre. Hva betyr trakassering og hvorfor vil man ikke definere det? Hvor komplekst er det i sin videste forstand? Kan det bidra til å ødelegge liv eller grunnleggende verdier noens liv?

Jeg var nylig på reise, gående over en bro i Paris, sier en flott ung mann til meg:

“Hvorfor er vi de farlige?”

“De farlige?”, spør jeg.“Ja”, sier han. “All statistikk sier at vi er overrepresentert i fengsel. Vi er tyver, kriminelle og vi begår drap.”

“Hæ?”, sier jeg.

“Hva mener du?

“Ja,” sier han. “Det er bare å lese avisene. Det er mitt kjønn som gjør de tingene.”

Så hvorfor opptar den låste døren meg. I et fengsel for eksempel låses fangene ut og inn av rommene sine. Dette er av to årsaker, for å beskytte medmennesker og for å beskytte den som er innsatt. Dette beskytter også dem som arbeider der, men de som arbeider der skal være renhårige ellers så er den innsatte uten beskyttelse. Dette gjelder også det perspektivet som gjelder ved å ha nøkkel til andres hjem. Den skal brukes med varsomhet og man skal opptre med varsomhet om andre skal synes det er greit at noen låser seg inn. Selv i et hjem kan dette være viktig for ikke å dumpe inn i situasjoner som et barn ikke trenger å være en del av. Den låste døren er viktig. Barn trenger ikke forholde seg til sex mellom foreldre eller voksne, krangling eller slåssing eller selv normale voksne diskusjoner. Å låse døren må kanskje til noen ganger om ikke natten skal tas til hjelp, og våkne til urolige situasjoner er også helt forferdelig.

Besøkende Oslo i forbindelse med en Karpe-konsert, oppdaget jeg at favoritt-hotellet mitt på Holbergsplass hadde fått låse-lenke på døren. Dette synes jeg var en utrolig positiv utvikling og jeg spurte meg selv om hvorfor dette ikke var gjort før. Jeg følte meg kjempetrygg. Jeg har faktisk ikke følt meg så trygg på lenge. Dette er en enkel investering som kan bidre til trygghet, i særdeleshet for kvinner på reise, egentlig i hele verden. Hvorfor gjør vi ikke det? Er ikke å sove trygt en menneskerett? Dette ville skapt gode situasjoner også dersom noen må forlate hjemmet på natten med barn i krisetilfeller som vi av avisene kan se, har eskalert denne siste tiden, og viser en dramatisk og svært trist økning av familievold og drap i nære relasjoner i et moderne Norge. Noen kan faktisk trenge denne typen ly i natten.

Det er enkle mekanismer som skal til for at jenter skal kunne føle seg trygge på reise. Da er det ikke en positiv erfaring å oppdage det selv, som voksen, at en rekke mennesker legger ut utrygge bosteder på motorikker som Booking, som har vært en fantastisk plass å finne gode, billige og garantert fine steder. Slik har det ikke vært de siste årene. Jeg har stadig vekk, ved bestillinger havnet på øde adresser uten andre besøkende. Jeg har besøkt pensjonat med full presenning og stillas utenfor, uten noen tilgang til vinduene. jeg har vært sent til hus for hjemløse og ved det forrige hotellet mitt i Firenze, som så fint ut på nett, hadde de ødelagt baderomslåsen og vindushaspene så vinduet slamret hele natten, samt at datanettverket ikke virket. Etasjen var isolert, og resepsjonen lå i et annet bygg. Det er mulig jeg tok feil, men det virket som om Agoda appen fikk en time utleie mens jeg var der også, det har den enda, og huset ble frekventert på natten i dette ærend. Det var ikke noe særlig å være tilstede i dette og jeg kan garantere for at jeg ikke følte meg særlig trygg. Jeg vil kalle det vanskelig for unge jenter som stoler på etablerte nettsteder om ikke disse ettergås i den virkelige verden, siden det er så vanskelig å finne trygge steder selv for en gammel dame. Det betyr ikke at det også vil være vanskelig for gutter.

Det siste hotellet jeg hadde i Firenze åpnet også opp portene til et forlatt sted med voldsomme mengder tagging, her kunne man se at ungdommer uten hus og hjem hadde overnattet og vært redde i lang tid. De hadde sprayet slag ord og tegnet alle mulige slags uferdige skrekkvisjoner. Pussig nok har jeg en tendens til å komme i kontakt med mye folk når jeg er på reise, og forrige gang jeg var i samme by for å stille ut en liten........

© Avisa Nordland