Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Overskriften var «Parkenfestivalen står for fall». Den var misvisende, men samtidig helt sann. Jeg husker knapt en artist som var i Parken i 2009, men det er like fullt den aller morsomste festivalen jeg har vært på. Takket være regnet. Det skapte gjørmebad, rutsjebaner og fantastiske spor å skli i. Og fall. I hopetall.

Noe av det morsomste som finnes, er folk som ramler. Og jeg må presisere at dette ikke er fall som ender med forferdelse av noe slag, ikke mot is, asfalt eller ned en trapp eller noe som kan medføre skade på annet enn selvfølelsen. «Fredelige fall», om man kan kalle det noe sånt. Sånt som skjer etter en fusjon av jord og regn, gjørme og søle, promille og glatte støvler.

Det vi fikk bevitne var som en evig kavalkade av fall og stup, velting, sklitaklinger og hoppsideisi, hvor vi til slutt sto i fare for å bli lei av å le. Jeg var så sliten etterpå at jeg husker de påfølgende dagene etter Parken som helt stille. Jeg var utflira, og hadde ikke mer å gi.

For å sette det opp mot noe populærkulturelt: Vi så fall og deising så prisverdig og eventyrlig klossete, at jeg tror til og med Marrrta i Fleksnes-episoden «Rotbløyte» ville ha klaska seg på låret. Hvis fengselsbestyrer Norton fra «The Shawshank Redemption» hadde sett hva vi så, ville han ha fjernet pistolen fra haka og tatt en selvmordspause for å gapskratte høyt og hjertelig. Til og med Kompani Lauritzen-fenriken med steinansikt hadde vært sjanseløs. Han ville ha kaukflira. Eller i hvert fall smilt litt. Tror jeg. Jeg får nok aldri vite om jeg har rett.

Vi var fire venner. Det va æ å han Jens å han Krestjan Mikalsen holdt jeg på å skrive, men jeg tipper urovekkende mange ikke tar referansen, så jeg må skynde meg å rette opp: Det var jeg, Heidi, Eivind og Torill. Vi fire sto samlet på toppen av bakken, akkurat på avsatsen med bord og benker. Der satt vi i 2009 og så på folk som sklei. Norge hadde før sommeren vunnet Grampri med Rybak, Michael Jackson døde noe så aldeles plutselig, Obama ble innsatt som USAs president etter George W. Bush – som vi da mente var den verste presidenten noen sinne. Hva Parken gjelder, tror jeg det var før blomsterkranser av plast i håret, og også like før ølklappere i mariusmønster rundt halsen. Kanskje til og med før onepiece var akseptert Parken-outfit for en kort stund.

Jeg husker en dame i hvit, langhåret fuskepels; hun valgte bort regnponcho utenpå det som lignet en flådd muppet. Etter et heidundrende fall på ræv, hadde hun så mye gjørme på baksiden av seg selv at hun bestemte seg for å gi blanke. Verdighet og pels var tapt, det var bare å feste på. Nydelig.

Og det var nemlig dét: folk var så lykkelige. I hvert fall før de stupte. Jeg tror pappbærehank for flere øl var nytt av året. Før kunne man få med seg to plasthalvlitere – maks tre, men da ville det skvulpe. Nå kunne man bære fire i én hånd. Hvilket vil si at én person kunne få med seg åtte (!) halvlitere. Det er ikke rart man var fornøyd over å være den som hadde tatt med bonger fra gjengen, og som bare skulle ned en liten bakke før herligheten kunne deles ut og gjøre stemningen bedre enn god. Hadde det ikke vært for at det i stedet ble trynings.

Av redsel for represalier, turte vi den gang ikke å skrive hvem vi var, så vi kalte oss samlet for «gjørmatologene». Noen ble ganske sinte av at vi lo. Jeg kan godt forstå det. Når man akkurat har ramla baklengs og helt to glass rødvin rett i eget ansikt, er det fornedrende å høre brølende latter. Det er klart det er pinlig. Men hallo – som om noe kunne være mer flaut enn at vi senere samme år skulle Obama fredsprisen. Men det kunne man ikke vite under Parken 2009.

Vi ble forresten eksperter på å late som om vi lo av noen helt andre enn den som nettopp hadde falt. Jeg........

© Avisa Nordland