«Det ser ikke akkurat ut som Versailles», sukket kongen.

I år er det 200 år siden kong Karl Johan la ned grunnsteinen til det nye Slottet i Oslo. Planene både for bygningen og dens omgivelser var laget av Hans D.F. Linstow. De ble under den lange byggeperioden stadig endret og forenklet på grunn av trang økonomi.

Skyldtes endringene bare behovet for å spare? Eller avspeilte de også en samfunnsendring i tiden fra enevelde til demokrati?

Linstows opprinnelige forslag sprang alle ut av eneveldets prangende retorikk: Slottet skulle ligge som et mål for enden av en symmetrisk hovedgate, en «Slotsvej», senere Karl kalt Johans gate. Slottet skulle ligge høyt på en topp i landskapet, og det skulle ligge som et vekslingspunkt mellom by og land.

Hvor hadde Linstow slike ideer fra? Mye ble hentet fra Versailles, Ludvig 14s berømte bolig på 1600-tallet. Særlig viktig som forbilder var den symmetriske paradegaten, Avenue de Paris, som førte direkte frem til hovedinngangen, men også slottsbygningens plassering midt mellom by og park. Og lenger tilbake, i antikkens Roma, lå keiserboligen nettopp på en høyde: Palatinerhøyden.

Eneveldets motiver skulle alle uttrykke makt: Her residerte en styrer og hans rolle skulle vises.

Karl Johans gate er et snorrett gateløp som fører direkte opp mot Slottsbalkongen.

Men gaterommet er jo slett ikke symmetrisk – det vipper til den ene siden på grunn av et kupp. Opprinnelig ble det foreslått at to like høye og tettliggende husrekker skulle flankere hele henget fra Egertorget, opp Slottsbakken og frem til de møtte Slottsplassen.

Bare den eksisterende «Karl Johan-veggen» til høyre, som ble bygget først, fulgte planen, mens til venstre åpner hele gaterommet seg på tvers........

© Aftenposten