Ungt utenforskap skjer ikke over natta. Det utvikler seg over tid. I skolen. I helsetjenestene. På fritida. I overgangen til voksenlivet.

Likevel later vi som om problemet kan løses ett sted. Av én sektor. Av «de andre». Det er en alvorlig feil.

Altfor mange unge faller utenfor utdanning og arbeid. Mange sliter samtidig med psykisk helse og manglende tilhørighet. Tallene kjenner vi. Det vi mangler, er felles handling.

Velferdsstaten er sterk. Men den er oppdelt. Vi er gode til å forklare hvorfor noe er vanskelig. Vi er dårligere til å ta ansvar sammen.

Når en ung faller utenfor, starter ansvarsleken. Hvem gjorde for lite? Hvem kom for sent?

Svaret er ubehagelig enkelt: Vi gjorde det – hver for oss.

Tidlig innsats hylles i taler. I praksis settes hjelpen ofte inn når løpet allerede er kjørt.

Ungdom må få slippe til i arbeidslivet

Hvor er fagforeninga til Harry Hole?

Vi vet hva som virker. Trygge voksne. Mestring. Fellesskap. Aktivitet. Likevel organiserer vi innsatsen som om problemer først er «reelle» når de er blitt tunge og dyre.

Vi må jobbe der unge er. Tidlig. Samtidig. Sammen. Og vi må ta frivilligheten på alvor. Ikke som pynt, men som partner. Den når unge vi andre ikke når.

Men frivilligheten kan ikke være en gratisløsning på offentlige mangler. Den må støttes, ikke utnyttes.

Så lenge systemet belønner sen reparasjon fremfor tidlig forebygging, vil utenforskapet fortsette å vokse.

Nav er viktig. Skolen er viktig. Kommunene er viktige. Ingen av oss er nok alene. Ungt utenforskap er et speil av hvordan vi organiserer samfunnet.

Splitter vi ansvar, får vi flere på utsiden. Vil vi ha flere med, og må vi faktisk gjøre jobben sammen.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen