Kommentarfeltene tar alltid fyr når noen skriver om rasisme.

Når mennesker med en annen hudfarge enn hvit deler sine erfaringer, fylles kommentarfeltene av bagatellisering, hat og ansvarsfraskrivelse.

Da vi nylig delte en historie fra en barnehage på sosiale medier – om barn som spør etter «hudfargeblyanten» og alltid sender den lyse, selv til barn med brun hud – spurte vi barnehagelærere retorisk: Hvilken blyant ville du sendt?

Kommentarfeltet eksploderte. «Skyt deg selv!», «Bare hvit er hudfarge i Norge!» og de mer subtile: «Ingen barn ser hudfarge, slutt å gjøre en greie ut av noe som ikke finnes.»

Disse reaksjonene illustrerer et paradoks jeg stadig møter i min forskning: Vi tror ikke barn ser hudfarge, og derfor tror vi heller ikke de kan reprodusere rasisme.

Therese Marie Ignacio Bjørnaas

Førsteamanuensis ved Dronning Mauds minne høgskole.

PhD i teologi fra Berkeley, California.

Forsker på temaet rasisme i barnehagen.

Sitter også som leder i etisk råd i Norges idrettsforbund.

Jeg har intervjuet 40 barnehagelærere, fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør, om rasisme i barnehagen. De fleste sier det samme: «Vi tar det opp hvis det skjer noe». Med andre ord, rasisme er ikke et tema i det forebyggende pedagogiske arbeidet, til tross for at rammeplanen sier at barnehagen skal fremme likeverd og motvirke diskriminering og rasisme.

Mange av lærerne beskriver en form for berøringsangst. De frykter å ødelegge stemningen, særlig om de konfronterer en kollega. For i barnehagen, som i resten av samfunnet, finnes det en forestilling om at rasisme bare handler om vonde holdninger og «onde mennesker».

Men hva da når ingen ser seg selv som rasist, mens mange forteller at de opplever rasisme? Hvis så mange utsettes for rasisme, hvem er det da som utøver den?

Prisca Massao skrev i Aftenposten: «Å bli oppfattet som rasist er dessverre blitt verre enn selve rasismen». Sitatet peker på noe grunnleggende i norsk offentlighet. Det er ikke lenger sosialt akseptert å være rasist, og det er i seg selv et fremskritt.

Men samtidig gjør frykten for å bli oppfattet som rasist det vanskelig å snakke om rasisme som struktur og praksis.

Når rasisme forstås som en individuell karakterbrist: som hat, ondskap og uopplysthet, mister vi evnen til å se hvordan den også lever i det helt hverdagslige. I spørsmål, blikk og forventninger.

Jeg har bodd åtte år i USA. Der lengtet jeg alltid........

© Adresseavisen