gruppeleder for Rødt i Trondheim bystyre
Vi har alle et ansvar for å tale toleransens sak mot de intolerante, enten det er i formannskapet, familieselskapet eller kantina på jobben.
Publisert: 24. mai 2024 kl. 06:54 Oppdatert: 24. mai 2024 kl. 06:54 Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.
22. mai behandla formannskapet i Trondheim en såkalt NOU, altså ei norsk offentlig utredning med tittelen «Felles innsats mot ekstremisme». Det ligger jo i sakens natur at dette er noe de fleste er for, for de fleste er ikke ekstreme. I alle fall liker vi å tro det. Det ekstreme kan liksom aldri bli normalt, likevel er det ikke helt lett å fatte hvor grensa for det vi skal tolerere som samfunn skal gå.
I saksframlegget fra kommunedirektøren sto blant annet dette: «I en kommunal kontekst ser vi at dragning mot ekstremistisk tankegods handler om utenforskap, mangel på tilhørighet og mangel på mestringsfølelser.» Dette høres jo riktig ut, og det kan sikkert stemme i mange tilfeller. Noen av de verste terrorhandlingene vi har sett, både i Norge og i andre land, er jo begått av sosialt mistilpassa individer, type rasist i kjellerleilighet som bruker mye tid i internettets aller mørkeste kroker.
Jeg tror likevel ikke det trenger å være så enkelt. Det er sjølsagt bra at vi organiserer samfunnet vårt på en måte som forebygger ensomhet og utenforskap, begrenser økonomiske forskjeller og sørger for gode liv til flest mulig. Jeg tror likevel ikke dette vaksinerer oss mot ekstreme holdninger. Et liberalt demokrati med fri meningsutveksling er sjølsagt også bra, men jeg mener det er farlig og naivt å tro at demokratiet er en garantist mot totalitære ideologier.
Alle som støtta Hitler, Stalin (bildet) og Mao, et knippe diktatorer som var temmelig populære på hjemmebane i si tid, var ikke einstøinger og incels, skriver Roald Arentz.
Foto: AP
Historien kan lære oss noe her. Alle som støtta Hitler, Stalin og Mao, et knippe diktatorer som var temmelig populære på hjemmebane i si tid, var ikke einstøinger og incels. Alle fangevokterne i de nevnte diktatorenes konsentrasjonsleirer var ikke sosialt mislykkede mennesker. De var helt vanlige folk, ofte med både utdanning, vennekrets og familie rundt seg. Likevel tillot de seg å bli redskaper for undertrykkende voldsregimer.
Det er ikke mangel på tvilsomme verdensledere i dag heller, i alle fall sett med norske øyne. De fleste av oss blir jo skremt av politikken (og ikke minst retorikken) til statsledere som Putin, Erdoğan, Orbán og ikke minst Donald Trump, som faktisk ligger an til å få sin andre valgperiode som demokratisk valgt president i verdens mektigste land. Det kan jo umulig bare være mangel på mestringsfølelse som får amerikanerne til å stemme på Donald. Demokratiet vaksinerer oss ikke mot at totalitære ledere blir valgt. Benjamin Netanyahu er også en demokratisk valgt statsleder, og han driver faktisk med folkemord.
Når Sian får lov til å brøle ut sin islamofobi på torget vårt, fører det til at våre muslimske medborgere blir redde. Derfor synes jeg vi må være klare på at ytringsfrihet ikke betyr at alle har samme rett på tilgang til alle talerstoler, skriver Roald Arentz. bildet er fra en Sian-markering i 2022.
Foto: Håvard Haugseth Jensen.
Så å si alle er enige om at ytringsfrihet er en bra ting, og de fleste er enige om at det tross alt går visse grenser for ytringsfriheten. Hat og sjikane er for eksempel ikke lov i Norge, verken mot individer eller folkegrupper. I denne sammenhengen blir jeg aldri lei av å trekke fram Karl Poppers ytringsfrihetsparadoks: Dersom vi skal utvikle og beholde et tolerant samfunn, kan vi ikke tolerere den intolerante.
Dette betyr i praksis at samfunnet må sette grenser for hva som kan ytres i det offentlige rommet. For å ta et banalt eksempel: Nazistenes frihet til å spre hat, løgner og konspirasjoner er mindre verdt enn jødenes frihet til å gå trygt rundt i samfunnet uten gul stjerne på jakka, i konkret eller overført betydning. Hets og hat begrenser ofrenes livsutfoldelse, og det er noe som forplikter oss som samfunn. Når Sian får lov til å brøle ut sin islamofobi på torget vårt, fører det til at våre muslimske medborgere blir redde. Derfor synes jeg vi må være klare på at ytringsfrihet ikke betyr at alle har samme rett på tilgang til alle talerstoler.
Jeg skriver dette innlegget i ei redaktørstyrt avis. Jeg har ingen rett til å få det publisert. Dersom jeg hadde skrevet hatefulle løgner om jøder, muslimer, skeive eller høyrefolk, burde jeg ikke få det publisert heller. Enten vi driver avis eller en TV-kanal, eller vi disponerer et torg med en talerstol, plikter vi å tenke gjennom hvilke ytringer vi skal slippe til. Noen ganger må vi faktisk bestemme oss for hvem sin frihet vi skal prioritere. Å ikke låne bort mikrofonen sin er ikke sensur.
Jeg sitter ikke på noen fasit på hvilke ytringer som er for ekstreme til å tillates i det offentlige rommet, men jeg oppfordrer sterkt til at vi reflekterer rundt det, og ikke gjemmer oss bak en påtatt «ytringsfrihetsfundamentalisme» som egentlig er uttrykk for en intellektuell dvaskhet som vi risikerer at bidrar til både mer ekstremisme og mer utrygghet i samfunnet.
Vi har alle et ansvar for å tale toleransens sak mot de intolerante, enten det er i formannskapet, familieselskapet eller kantina på jobben. Den beste garantisten vi har mot ekstremisme, rasisme og totalitær ideologi er at vi alle tar dette ansvaret. Det kan være skummelt å utelukkende stole på politikerne.
DEBATTMØTE 29. MAI: Er det håp for mannen? Les mer her!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!
Vi har alle et ansvar for å tale toleransens sak mot de intolerante, enten det er i formannskapet, familieselskapet eller kantina på jobben.
22. mai behandla formannskapet i Trondheim en såkalt NOU, altså ei norsk offentlig utredning med tittelen «Felles innsats mot ekstremisme». Det ligger jo i sakens natur at dette er noe de fleste er for, for de fleste er ikke ekstreme. I alle fall liker vi å tro det. Det ekstreme kan liksom aldri bli normalt, likevel er det ikke helt lett å fatte hvor grensa for det vi skal tolerere som samfunn skal gå.
I saksframlegget fra kommunedirektøren sto blant annet dette: «I en kommunal kontekst ser vi at dragning mot ekstremistisk tankegods handler om utenforskap, mangel på tilhørighet og mangel på mestringsfølelser.» Dette høres jo riktig ut, og det kan sikkert stemme i mange tilfeller. Noen av de verste terrorhandlingene vi har sett, både i Norge og i andre land, er jo begått av sosialt mistilpassa individer, type rasist i kjellerleilighet som bruker mye tid i internettets aller mørkeste kroker.
Jeg tror likevel ikke det trenger å være så enkelt. Det er sjølsagt bra at vi organiserer samfunnet vårt på en måte som forebygger ensomhet og utenforskap, begrenser økonomiske forskjeller og sørger for gode liv til flest mulig. Jeg tror likevel ikke dette vaksinerer oss mot ekstreme holdninger. Et liberalt demokrati med fri meningsutveksling er sjølsagt også bra, men jeg mener det er farlig og naivt å tro at demokratiet er en garantist mot totalitære ideologier.
Historien kan lære oss noe her. Alle som støtta Hitler, Stalin og Mao, et knippe diktatorer som var temmelig populære på hjemmebane i si tid, var ikke einstøinger og incels. Alle fangevokterne i de nevnte diktatorenes konsentrasjonsleirer var ikke sosialt mislykkede mennesker. De var helt vanlige folk, ofte med både utdanning, vennekrets og familie rundt seg. Likevel tillot de seg å bli redskaper for undertrykkende voldsregimer.
Det er ikke mangel på tvilsomme verdensledere i dag heller, i alle fall sett med norske øyne. De fleste av oss blir jo skremt av politikken (og ikke minst retorikken) til statsledere som Putin, Erdoğan, Orbán og ikke minst Donald Trump, som faktisk ligger an til å få sin andre valgperiode som demokratisk valgt president i verdens mektigste land. Det kan jo umulig bare være mangel på mestringsfølelse som får amerikanerne til å stemme på Donald. Demokratiet vaksinerer oss ikke mot at totalitære ledere blir valgt. Benjamin Netanyahu er også en demokratisk valgt statsleder, og han driver faktisk med folkemord.
Så å si alle er enige om at ytringsfrihet er en bra ting, og de fleste er enige om at det tross alt går visse grenser for ytringsfriheten. Hat og sjikane er for eksempel ikke lov i Norge, verken mot individer eller folkegrupper. I denne sammenhengen blir jeg aldri lei av å trekke fram Karl Poppers ytringsfrihetsparadoks: Dersom vi skal utvikle og beholde et tolerant samfunn, kan vi ikke tolerere den intolerante.
Dette betyr i praksis at samfunnet må sette grenser for hva som kan ytres i det offentlige rommet. For å ta et banalt eksempel: Nazistenes frihet til å spre hat, løgner og konspirasjoner er mindre verdt enn jødenes frihet til å gå trygt rundt i samfunnet uten gul stjerne på jakka, i konkret eller overført betydning. Hets og hat begrenser ofrenes livsutfoldelse, og det er noe som forplikter oss som samfunn. Når Sian får lov til å brøle ut sin islamofobi på torget vårt, fører det til at våre muslimske medborgere blir redde. Derfor synes jeg vi må være klare på at ytringsfrihet ikke betyr at alle har samme rett på tilgang til alle talerstoler.
Jeg skriver dette innlegget i ei redaktørstyrt avis. Jeg har ingen rett til å få det publisert. Dersom jeg hadde skrevet hatefulle løgner om jøder, muslimer, skeive eller høyrefolk, burde jeg ikke få det publisert heller. Enten vi driver avis eller en TV-kanal, eller vi disponerer et torg med en talerstol, plikter vi å tenke gjennom hvilke ytringer vi skal slippe til. Noen ganger må vi faktisk bestemme oss for hvem sin frihet vi skal prioritere. Å ikke låne bort mikrofonen sin er ikke sensur.
Jeg sitter ikke på noen fasit på hvilke ytringer som er for ekstreme til å tillates i det offentlige rommet, men jeg oppfordrer sterkt til at vi reflekterer rundt det, og ikke gjemmer oss bak en påtatt «ytringsfrihetsfundamentalisme» som egentlig er uttrykk for en intellektuell dvaskhet som vi risikerer at bidrar til både mer ekstremisme og mer utrygghet i samfunnet.
Vi har alle et ansvar for å tale toleransens sak mot de intolerante, enten det er i formannskapet, familieselskapet eller kantina på jobben. Den beste garantisten vi har mot ekstremisme, rasisme og totalitær ideologi er at vi alle tar dette ansvaret. Det kan være skummelt å utelukkende stole på politikerne.
DEBATTMØTE 29. MAI: Er det håp for mannen? Les mer her!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Mohamad Elmasry
Belen Fernandez
Brahma Chellaney
Petra Lesjak Tušek
Tarik Cyril Amar
Dr Ramzy Baroud
visit website
