All ære til studentene som løfter spørsmålet om Norges forhold til EU, for nå trenger vi en ny europadebatt, hvor vi ser fram, og ikke tilbake. Denne uka er det EU-uke på Studentersamfundet i Trondheim. Det hele avsluttes lørdag kveld, med politikerdebatt og Storsalens egen EU-avstemning.

Sist gang Norge holdt folkeavstemning om EU-medlemskap var i 1994 – før mobiltelefoner ble allemannseie, før internett, og sosiale medier. Det var det året Gro Harlem Brundtland sa at det er typisk norsk å være god, og året da Russland forpliktet seg til å respektere Ukrainas uavhengighet og suverenitet innenfor eksisterende grenser. Det var en optimistisk tid. Den kalde krigen var over, Sovjetunionen var oppløst, og menneskeheten hadde, med den amerikanske statsviteren Francis Fukyamas ord, nådd «the end of history». I slutten av november det året sa et flertall på 52,2 prosent av velgerne nei til norsk medlemskap i EU. Nei-velgernes viktigste argument var at medlemskap ville svekke selvråderett, folkestyre og lokaldemokrati. Ja-velgerne framhevet behovet for samarbeid og innflytelse.

Etter 1994 har utviklingen gått én vei, i retning et stadig tettere og mer omfattende forhold mellom Norge og EU. Dette er dels fordi EØS-avtalen, som trådte i kraft i januar det året, er en dynamisk avtale. Den er laget for å utvide samarbeidet mellom EU og EFTA-land i takt med at EUs indre marked utvides til stadig nye områder som, for eksempel, energi og digitale tjenester. Norges forhold til EU er samtidig mer omfattende i dag, fordi Norge siden 1994 har bedt om, og fått anledning til, å knytte seg til stadig nye deler av EU-samarbeidet gjennom andre avtaler, som Schengen-avtalen om avvikling av indre grensekontroll, Dublin-avtalen om behandling av asylsøknader, og Klimaavtalen fra 2019.........

© Adresseavisen