Lytt til saken

Statsviter, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

Da Israel bombet den statlige TV-stasjonen i Iran på mandag, satt en kvinnelig nyhetsanker med hijab og leste nyhetene på direkten.

Krigen gikk fra å bli rapportert på TV – til å utspille seg rett bak kameraet, midt i nyhetsstudioet.

Jeg kom til å tenke på en passasje i Lily Bandehys bok «Kvinner i islam», som i stor grad handler om hennes hjemland, Iran.

Hun beskriver hvordan mange iranere etter revolusjonen i 1979 bar på et håp om frihet og forandring.

Men ifølge Bandehy kom det første tydelige tegnet på at de kvinneundertrykkende islamistene hadde tatt makten, da kvinnelige nyhetsankere plutselig dukket opp på skjermen med obligatorisk hijab – og sluttet å smile.

Siden den gang har både kvinner og menn på iransk statlig fjernsyn formidlet regimets propaganda.

Da TV-bygningen nylig ble bombet av Israel, merket jeg at enkelte eksiliranere applauderte det – som et symbolsk slag mot regimets maktapparat.

Mens andre reagerte på at et sivilt mål ble bombet så hensynsløst. Flere ansatte i TV-selskapet skal være drept i angrepet, ifølge BBC.

Eksilianere er med andre ord dypt splittet i synet på Israels krigføring. Noen håper dette kan føre til regimets fall og bane vei for demokratisering.

Andre er kritiske til at en fremmed makt bomber deres kjære hjemland.

Selv blant dem som er sterkt kritiske til regimet, trekkes det en klar grense: En ting å kjempe mot diktaturet innenfra – noe helt annet å støtte bomberegn fra en stat som også truer deres egne familier.

Når israelske myndigheter – og USAs president Donald Trump – beordrer Teherans ti........

© VG