Frøya Skjold Sjursæther (MDG) erkjenner i VG at vindkraft har gitt store naturinngrep og sterke konflikter, men vil likevel bygge mer. Jeg mener debatten starter feil sted.

Norge mangler ikke kraft. I flere av de siste årene har vi eksportert i størrelsesorden 20–25 TWh strøm netto ut av landet.

Samtidig hevdes det at vi står i en akutt kraftkrise som bare kan løses ved å bygge ut mer vindkraft.

Det er en fortelling som ikke henger sammen.

Les også: Ja til mer vindkraft på land

Det som nå beskrives som et kommende kraftunderskudd, er i stor grad resultatet av politiske valg.

Elektrifisering av sokkelen, kraftkrevende datasentre eid av utenlandske aktører og annen industri med høyt forbruk og svært begrenset lokal verdiskaping og få arbeidsplasser. Samtidig er potensialet for energieffektivisering stort, men lite utnyttet.

Da hopper man over det viktigste spørsmålet: Hva er fornuftig bruk av kraften vår?

Og hvis Norge faktisk mangler kraft, hvorfor eksporterer vi fortsatt store mengder strøm ut av landet? Problemet er ikke mangel på energi, men hvordan systemet er innrettet. Høye priser brukes som argument for mer utbygging, i stedet for å diskutere om vi har organisert kraftsystemet på en måte som tjener norske husholdninger og næringsliv.

Den konfliktfrie vindkraften finnes ikke

Sjursæther i MDG vil flytte vindkraft bort fra sårbar natur og inn i «grå arealer», langs motorveier og i industriområder.

Erfaringene viser at konfliktene ikke forsvinner. De flyttes.

Nær vei får man sikkerhetsutfordringer. To eksempler er at is bygger seg opp på rotorbladene i vinterhalvåret og kastes over betydelige avstander. Nær folk får man støyproblemer. Vindkraft er mer belastende enn annen støy, selv ved samme nivå.

MDG støtter i sitt innlegg forslaget om økonomisk kompensasjon til berørte av vindkraftutbygging, og fremstiller det som rettferdighet. Det er det ikke. Derimot er det en erkjennelse av at inngrepene er belastende.

I Sverige begrunnes slike ordninger nettopp i støy og ulemper. Når staten må betale folk for å akseptere vindkraft, sier det noe om hvor stor belastningen er.

Kommunene stanser ikke utvikling. De tar ansvar.

Sjursæther foreslår at norske kommuner bør ha en plikt til å utrede vindkraft før man kan si nei til disse prosjektene.

Forslaget om utredningsplikt innebærer i praksis en maktforskyvning. Kommuner fratas muligheten til å si nei på et tidlig stadium, og tvinges inn i lange, kostbare og konfliktfylte prosesser. Det er ikke mer kunnskap. Det er mindre lokaldemokrati.

Når en kommune sier nei, er det ikke et «veto fra noen få». Det er et flertallsvedtak fattet av folkevalgte som står midt i konsekvensene.

Resultatet er forutsigbart: mer makt flyttes bort fra lokalsamfunn og over til statlige myndigheter og utbyggere med sterke økonomiske interesser.

Naturtapet forsvinner i regnestykket

Et grep vindkraftentusiaster ofte tyr til, er å vise til hvor mange TWh som «kunne vært bygget» med vindkraft.

Det som ikke vises i slike tall, er hva som faktisk står på spill: Erfaringstall fra utbygde vindkraftverk tilsier at 15 TWh tilsvarer rundt 600 km² planareal. I tillegg kommer langt større influensområder for støy, friluftsliv og landskap. Dette er arealer på størrelse med hele kommuner.

Når kommuner sier nei, stanser de ikke utvikling. De forhindrer omfattende naturinngrep.

Norge har sluttet seg til FNs naturavtale, med mål om å bevare minst 30 prosent av naturen og restaurere 30 prosent innen 2030. Da er det vanskelig å kritisere kommuner som faktisk bidrar til å redusere nedbyggingen.

Den samme fortellingen går igjen

Argumentene er påfallende like. I fornybarbransjen. I VG. I Aftenposten. Nå også fra MDG.

Kraftunderskudd fremstilles som uunngåelig. Vindkraft som nødvendig, og motstand som et problem som må håndteres.

Når motstand mot naturinngrep fremstilles som et hinder for nasjonale interesser, flyttes makt bort fra lokalsamfunn og over til stat og sterke økonomiske aktører.

Norge mangler ikke kraft.

Norge mangler politisk vilje til å prioritere hva kraften skal brukes til, og til å ta tilbake kontroll over et system som i dag gir høye priser og økende naturinngrep. Det er der debatten må starte.

© VG