Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi skal bare feire litt først. Feire dette landet vårt, det som er så vakkert i mai. Feire frihet, trygghet og velstand. Se på hvite bjerker, rødmalte stuer og blå fioler. Tenke på hvor godt det er at vi kan si det vi vil, uten fremmede soldater i gatene, at vi kan velge de menneskene som skal bestemme over oss. Et fengsel er for voksne som har fått en rettferdig dom først.
På avstand føler vi med dem som lider andre plasser i verden. Noen har mistet sine hjem eller sine kjære, andre har blitt bortført til fremmede steder. Så godt vi har det, tenker vi, og klemmer litt ekstra på de små der de sover dypt.
Sover du ikke ennå sier du? Huff da. Men det er vel noen der som kan trøste deg litt?
For nå har jeg funnet finstasen frem, og vi er snart klare for 20 grader pluss og norske flagg. Vi skal synge om landet vi elsker, for det gjør vel du også lille venn?
Om du har ventet i 70 dager på å komme hjem, klarer du sikkert litt til. Jeg forstår at det er vanskelig for deg som bare er fire år å forstå alt som skjer, men du får være litt tålmodig. Du skjønner det er noe som heter saksbehandling, nye vedtak og ankesak. Det kan være at det fortsatt blir noen måneder til å vente, men du har jo din storesøster der?
Det eneste du vet er at mammas kinn og pappas fang er så uendelig langt borte. Du er i et fengsel der du er, selv om du bare er ei lita jente. Du hadde ikke gjort noe galt, men det kom politi og fremmede mennesker og dro deg vekk fra foreldrene dine. Plasserte deg et nytt sted der det eneste du kjente til fra før var din søster.
Det du ikke vet er hvordan din far har kjempet og din mor har grett. Du vet det ikke, for de to gangene dere har fått se dem etter dette hendte har noen bestemt hva dere får lov til å si og gjøre.
Du har mistet hjemmet ditt, og tryggheten mistet familien din for flere år siden. Noen brukte systemet til å lage anklager og forfølge dere. De lot dere ikke være i fred, selv om du hadde en barndom bedre enn de fleste.
Du ser ikke flaggene der ute. Det du ser er de blå øynene til din søster. Rødkantede mot det hvite. Snart har dere ikke flere tårer igjen, for dere har pakket sammen gråten langt inni dere.
Du husker hvordan pappa lærte din søster om lovene i landet vårt som skal beskytte barn. Om menneskerettigheter som gjelder for både store og små.
Men hvorfor gjelder ikke dette meg, tenker du. Jeg hadde det jo veldig bra med mamma og pappa. Hvorfor hjelper de ikke bare de barna som virkelig trenger det?
Traumer etter disse dagene vil forfølge deg, fordi noen mente at dine gode, tilstedeværende, kjærlige og kunnskapsrike foreldre ikke var det beste for deg.
Men du skjønner, lille venn. Du blir ofret for andres skyld. Når du blir tatt ut av din familie, over i en annen kommune, blir det arbeidsplasser, penger og tjenester som mange kan ha glede av. Noen gnir seg i hendene når du lider. Noen gjør ting med barn som jeg ikke skal snakke om. Og hvis noen ikke liker foreldrene dine, er det et veldig farlig våpen å sende en bekymringsmelding.
Så hold ut min tapre blomst. Barna mine venter på at du skal komme hjem. Da skal vi kose med hester, ri i skogen uten frykt og endelig kjenne på glede igjen
Vi skal bare feire litt først. Feire dette landet vårt, det som er så vakkert i mai. Feire frihet, trygghet og velstand. Se på hvite bjerker, rødmalte stuer og blå fioler. Tenke på hvor godt det er at vi kan si det vi vil, uten fremmede soldater i gatene, at vi kan velge de menneskene som skal bestemme over oss. Et fengsel er for voksne som har fått en rettferdig dom først.
På avstand føler vi med dem som lider andre plasser i verden. Noen har mistet sine hjem eller sine kjære, andre har blitt bortført til fremmede steder. Så godt vi har det, tenker vi, og klemmer litt ekstra på de små der de sover dypt.
Sover du ikke ennå sier du? Huff da. Men det er vel noen der som kan trøste deg litt?
For nå har jeg funnet finstasen frem, og vi er snart klare for 20 grader pluss og norske flagg. Vi skal synge om landet vi elsker, for det gjør vel du også lille venn?
Om du har ventet i 70 dager på å komme hjem, klarer du sikkert litt til. Jeg forstår at det er vanskelig for deg som bare er fire år å forstå alt som skjer, men du får være litt tålmodig. Du skjønner det er noe som heter saksbehandling, nye vedtak og ankesak. Det kan være at det fortsatt blir noen måneder til å vente, men du har jo din storesøster der?
Det eneste du vet er at mammas kinn og pappas fang er så uendelig langt borte. Du er i et fengsel der du er, selv om du bare er ei lita jente. Du hadde ikke gjort noe galt, men det kom politi og fremmede mennesker og dro deg vekk fra foreldrene dine. Plasserte deg et nytt sted der det eneste du kjente til fra før var din søster.
Det du ikke vet er hvordan din far har kjempet og din mor har grett. Du vet det ikke, for de to gangene dere har fått se dem etter dette hendte har noen bestemt hva dere får lov til å si og gjøre.
Du har mistet hjemmet ditt, og tryggheten mistet familien din for flere år siden. Noen brukte systemet til å lage anklager og forfølge dere. De lot dere ikke være i fred, selv om du hadde en barndom bedre enn de fleste.
Du ser ikke flaggene der ute. Det du ser er de blå øynene til din søster. Rødkantede mot det hvite. Snart har dere ikke flere tårer igjen, for dere har pakket sammen gråten langt inni dere.
Du husker hvordan pappa lærte din søster om lovene i landet vårt som skal beskytte barn. Om menneskerettigheter som gjelder for både store og små.
Men hvorfor gjelder ikke dette meg, tenker du. Jeg hadde det jo veldig bra med mamma og pappa. Hvorfor hjelper de ikke bare de barna som virkelig trenger det?
Traumer etter disse dagene vil forfølge deg, fordi noen mente at dine gode, tilstedeværende, kjærlige og kunnskapsrike foreldre ikke var det beste for deg.
Men du skjønner, lille venn. Du blir ofret for andres skyld. Når du blir tatt ut av din familie, over i en annen kommune, blir det arbeidsplasser, penger og tjenester som mange kan ha glede av. Noen gnir seg i hendene når du lider. Noen gjør ting med barn som jeg ikke skal snakke om. Og hvis noen ikke liker foreldrene dine, er det et veldig farlig våpen å sende en bekymringsmelding.
Så hold ut min tapre blomst. Barna mine venter på at du skal komme hjem. Da skal vi kose med hester, ri i skogen uten frykt og endelig kjenne på glede igjen
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Belen Fernandez
Gideon Levy
Nikkei Editorial
Arik Ascherman
Kenneth Cohen
Bernd Riegert
Patrick Gathara
Srecko Horvat
Ivan Lorenčič
visit website
