Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Regesta Norvegica bind 2 kan vi for eksempel lese sammendrag av brevet fra vår konge Magnus (Lagabøter) til kong Edvard I av England, datert 10. mai 1276: « … som tegn på fornyelse av det gjensidige vennskapet og enigheten om fred, sender kong Magnus ridderen Jon med følgende gaver til den engelske kongen: Tre hvite og åtte grå geirfalker, ett sølvstaup, 20 stk. røyskattskinn og et helt hvalhode med barder».

Eksotiske varer var ettertraktet, og ved at kong Edvard mottok disse gavene, sto han i gjeld til kong Magnus. For gaven måtte gjengjeldes, skulle han stå på god fot med den norske kongen. Brudd på reglene, for eksempel at gaven ikke ble akseptert, gjengjeldt, eller ikke behørig takket for, ga uttrykk for misnøye med den andre parten. Dette kunne i ytterste konsekvens signalisere krig.

Viktig handelsby

Mens kongen i Tønsberg, høyt hevet på borgen over byen, bedrev sin form for handel gjennom en utstrakt gaveutveksling med andre fyrster for å opprettholde og etablere allianser for det norske riket, var middelalderen en periode hvor markedshandelen var blomstrende og lokalisert i byer. Tønsberg var en av landets viktigste byer med sin strategiske plassering ved utløpet av Oslofjorden. Lange, smale tomter lå ned mot sjøen, og fra Store Stræti (Storgaten) gikk smale passasjer, allmenninger eller veiter mellom bygårdene ned til sjøen og bryggene, hvor handelsskipene lå fortøyd.

Som by trakk Tønsberg til seg ulike yrkesgrupper. Kongen med sine hirdmenn trengte tjenester, og det samme gjaldt prestene og munkene ved byens kirker og klostre. Der var gårdeiere, tjenestefolk, bryggesjauere, håndverkere, bakere, pilegrimer, prostituerte og gjøglere – for bare å nevne noen!

Gjennom Tønsberg ble det hovedsakelig eksportert smør, huder, pelsverk og jern. Eksotiske varer, tekstiler, metallvarer (særlig kobber), og øl ble importert. Kjøpmenn kom for å tilby sine varer. Mange ville involvere seg i handelen, og var rammet av begjær etter raske penger, spenning, status og utferdstrang. Dette skapte et slikt hodebry for kong Magnus at han så seg nødt til å utforme en lov.

I «Kjøpebolken» i Landsloven, kapittel 23, kan vi lese følgende: «Nå fordi det er svært vanskelig å få tak i arbeidsfolk på landsbygda og alle nå vil dra på handelsreiser, så vil vi fullt ut ha slutt på at noen som eier mindre gods enn tre mark sølv, skal dra på handelsreiser». Denne loven gjaldt........

© Tønsbergs Blad