Når store deler av administrasjon og utdanning i Afrika skjer på de gamle kolonimaktene sine språk, engelsk, fransk, portugisisk, er det også fordi disse landa blei koloniserte. Språkundertrykkinga foregikk også i Europa.

Anglosaksiske innvandrere erobra De britiske øyer og tvang gjennom et språkskifte til gammelengelsk. Etter hvert klarte de å utrydde flere av de keltiske språkene og nesten ta knekken på de andre.

I Spania forbød fasciststyret alle andre språk enn kastilliansk. I Tyrkia har det vært forbudt å undervise og publisere på kurdisk og andre minoritetsspråk. Slik kan vi fortsette med alle kolonier og de fleste nasjonalstater i verden.

I dag er det 6-7.000 språk igjen i verden, men noen forsvinner hvert år. De forsvinner ikke av seg sjøl, som regel blir de drept. Mange språk er direkte utrydda ved krig og erobring eller sjukdommer spredd av kolonister.

Andre blir borte fordi de blir undertrykt på forskjellig vis. Statene tillater ikke språkene brukt i undervisning og media, de blir forbundet med tilbakeliggenhet og skam, og presset blir så stort at brukerne skifter språk og oppdrar sine barn på et annet språk, oftest på riksspråket.

Dette skjer over hele verden, og mange av språkskifteprosessene er grundig dokumentert. Det er ingen tvil om at det i de fleste prosessene er et stort element av kolonisering, tvang og statlig diskriminering.

I Norden har vi også hatt og har språkskifteprosesser, særlig blant samer og kvæner/tornedalsfinner. I forhold til samer er denne prosessen kalt fornorsking, forsvensking, forfinskning og russifisering.

Men her har samer og kvæner fullstendig frivillig valgt å forlate sitt språk og kultur og bli norske i sinn og skinn. Det er den enkelte forelder som på fritt grunnlag har valgt å legge bort sitt språk og oppdra sine barn på statsspråket. Det er i alle fall hva Jarl........

© Ságat