Når NSR nå vil holde andrespråksbrukere utenfor stipendordningen, er det ikke bare et teknisk grep. Det er et tydelig politisk signal om hvem som regnes som viktige i språkarbeidet og hvem som ikke gjør det.

For oss i Nordkalottfolket er dette både sårt og uforståelig. I sjøsamisk tradisjon deler man på det man har. Hadde du et godt fiske, hang du en pose med fisk på døra til naboen som hadde hatt møtt svart hav. Slik bygde man fellesskap, uten store ord, men med handling. Det er dette prinsippet språkarbeidet burde være forankret i. Har du ressurser, deler du dem. Skal språket leve, må flere med.

Derfor er det et paradoks at Sametinget nå legger opp til en ordning som gir mest til dem som allerede kan språket, mens de som faktisk trenger støtte for å lære og for selv å kunne bidra skyves ut på sidelinja. Det ser ut som om man ønsker å beskytte et lite, allerede språklig sterkt miljø, heller enn å bygge et bredt og levende språkfellesskap. Et språk vokser ikke ved å bli gjerdet inn. Det dør........

© Ságat