I Karasjokdommen kom Høyesterett med et knapt flertall (6 mot 5) til at verken befolkninga i kommunen som helhet, eller den samiske delen av denne, har eiendomsrett til utmarka i kommunen. I det følgende skal jeg drøfte betydningen denne storkammerdommen har for den kommende rettskartleggingen, herunder hvilke scenarioer som kan forventes.

Karasjokdommen tydeliggjør at norsk tingsrett vil være det sentrale rettsgrunnlaget for rettsavklaringen i Finnmark – også i de samiske områdene. Konkret vektlegger flertallet at rettserverv må avgjøres ut fra hvem som har utøvd den rettsstiftende bruken (avsnitt 108, gjentatt i 204), noe som gjør bygdelag, siidaer og lignende til rettighetssubjekter.

De som hadde håpet på at storkammerdommen skulle legge klare føringene for den videre rettsavklaringen, blir imidlertid skuffet. For når flertallet presiserer at det ikke er tatt stilling til om «enkeltpersoner, bygdelag og siidaer eller andre i Karasjok har ervervet eiendomsrett til ‘sine’ områder» (avsnitt 205), betyr det at rettsforholdene fortsatt er langt unna å være avklart.

Karasjokdommen innebærer mer detaljerte undersøkelser av bruk og rettsoppfatninger, med flere befaringer, bevisopptak og vitneavhør. En slik detaljering betyr også at rettsavgjørelser eller avtaler om eiendoms- og bruksrettigheter må avmerkes i marka, jamfør Finnmarksloven § 45 første ledd. Dette vil samtidig kreve betydelig økt ressursinnsats og tidsbruk.

En følge av dommen er videre at utredningsfeltene i Finnmark ikke bør........

© Ságat