Mandag 18. desember ble det kjent at Sør-Fosen sijte er kommet til enighet med Fosen Vind om hvordan reindriften skal ivaretas i fjellområdet Storheia på Fosenhalvøya. Avtalen innebærer at Fosen vind og staten legger til rette for at Sør-Fosen sijte skal kunne ta i bruk et tilleggsareal for vinterbeite utenfor Fosen reinbeitedistrikt, samtidig som vindkraftselskapet bidrar økonomisk til at reindriften sikres for fremtiden. Sør-Fosen sijte gir samtidig Fosen Vind aksept for kraftverksdrift ut konsesjonsperioden, som løper til 2045. Etter dette tidspunktet kan sijten bestemme om kraftverket skal drives videre.
Det er gledelig å registrere at partene er kommet til enighet, og at det skjer gjennom en avtale som bidrar til å sikre fremtiden for reindriften til Sør-Fosen sijte. Med dette har Fosen Vind, med Olje- og energidepartements, Riksmeklerens og Sør-Fosen sijtes hjelp, vært i stand til å reparere en betydelig del av menneskerettsbruddet som fant sted som følge av byggingen av vindkraftverkene på beitene til reindriftssamene på Fosen.
Nettopp det at urfolket kan fortsette å leve av sin tradisjonelle næring, er en forutsetning for at menneskerettsbruddet kan komme til opphør. Dette er i saken sikret gjennom tilleggsarealer og at sijten mottar årlige utbetalinger til støtte for driften.
Gleden over avtalen er antakelig stor blant reineierne i Sør-Fosen sijte, som i lang tid har måttet leve med et menneskerettsbrudd og i tillegg har måttet stå i krevende forhandlinger for å sikre fremtiden for sine etterkommere. Som ansvarlig for at menneskerettighetene overholdes i Norge, er antakelig gleden minst like stor hos statens myndigheter.
Olje- og energiminister Terje Aasland ga da også uttrykk for lettelse over avtalen på Dagsnytt 18 tirsdag ettermiddag, hvor han var tydelig på at reineierne hadde siste ord i spørsmål om kraftverksdrift etter 2045. At han gjorde Høyesteretts dom i saken til et spørsmål om tilstrekkelige avbøtende tiltak, var imidlertid neppe gjennomtenkt da det gir inntrykk av at det kan bygges i strid med menneskerettigheter, og at man i ettertid kan finne passende bøtemidler. Slik er selvfølgelig ikke retten på dette området.
Fosen-saken viser at konsultasjoner og samtykke er viktige elementer når inngrep i samiske næringer og landområder planlegges. For ettertiden må staten og utbyggere imidlertid ta lærdom av saken og sikre at slike konsultasjoner skjer i nødvendig omfang og med vilje til positivt resultat før inngrepet skjer.
Fosen-saken har også bidratt til å avklare hva som utgjør et brudd på internasjonale menneskerettigheter i en norsk-rettslig sammenheng, noe som gjør at energiselskapene for fremtiden ikke trenger å trå feil som i denne saken.
Fosen-saken viser dessuten at kunnskap i same-, reindrifts- og urfolksrett er svært viktig i den grønne omstillingen Norge og resten av verden skal gjennom.
Fosen-saken viser også, slik Høyesterett har uttalt, at det ikke er adgang til å foreta inngrep «som fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse». Som Høyesterett også har påpekt, utgjør samisk reindrift en form for kulturutøvelse som er beskyttet av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Fosen-saken viser videre at regler om såkalt forhåndstiltredelse i saker som kan krenke menneskerettigheter, ikke hører hjemme i en moderne rettsstat som sikter mot å overholde slike rettigheter. Norge kan ikke være bekjent av et lovverk som «selger skinnet før bjørnen er skutt» – eller som tillater inngrep før lovligheten av disse er avgjort.
En viktig del av reparasjonen av et menneskerettsbrudd er gjenoppretting og kompensasjon til de som er rammet.
En like viktig del av reparasjonen er å sikre at slike lovbrudd ikke gjentar seg; altså det som i internasjonal rett omtales som garanti for ikke-gjentakelse. Dette er en plikt staten ikke alene har overfor de rammede reineierne på Fosen, men for alle innbyggere i Norge. I dette ligger det at myndighetene må sørge for at slike brudd ikke gjentar seg.
I tillegg til garantier for ikke-gjentakelse, er ikke menneskerettsbruddet reparert før også Nord-Fosen siida, med god vilje og uten press, signerer en avtale som gir sikrer deres reindrift for fremtiden.
Dessuten må vindkraftselskapet og staten stå inne for avtalen og fjerne den mistilliten Fosen-saken har skapt. I så måte er det ikke oppløftende at Fosen Vind, på sin nettside 18. desember skriver [sitat]: «sijten gis… en medbestemmelsesrett for hva som skal skje med vindkraften på Storheia etter at konsesjonstiden går ut». For som statsråden presiserte i Dagsnytt 18, så sier avtalen vitterlig noe annet.
Fosen-saken, menneskerettsbruddet og lærdommen
9
0
20.12.2023
Mandag 18. desember ble det kjent at Sør-Fosen sijte er kommet til enighet med Fosen Vind om hvordan reindriften skal ivaretas i fjellområdet Storheia på Fosenhalvøya. Avtalen innebærer at Fosen vind og staten legger til rette for at Sør-Fosen sijte skal kunne ta i bruk et tilleggsareal for vinterbeite utenfor Fosen reinbeitedistrikt, samtidig som vindkraftselskapet bidrar økonomisk til at reindriften sikres for fremtiden. Sør-Fosen sijte gir samtidig Fosen Vind aksept for kraftverksdrift ut konsesjonsperioden, som løper til 2045. Etter dette tidspunktet kan sijten bestemme om kraftverket skal drives videre.
Det er gledelig å registrere at partene er kommet til enighet, og at det skjer gjennom en avtale som bidrar til å sikre fremtiden for reindriften til Sør-Fosen sijte. Med dette har Fosen Vind, med Olje- og energidepartements, Riksmeklerens og Sør-Fosen sijtes hjelp, vært i stand til å reparere en betydelig del av menneskerettsbruddet som fant sted som følge av byggingen av vindkraftverkene på beitene til reindriftssamene på Fosen.
Nettopp det at urfolket kan fortsette å leve av sin tradisjonelle næring, er en forutsetning for at menneskerettsbruddet kan komme til........
© Ságat
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
