For en tid tilbake kom den fantastiske nyheten at den tida det tar å logge inn med BankID skal kuttes fra 30 sekunder til under 10 sekunder. «Det vil gjøre hverdagen enklere», het det i gladmeldingen.

Jeg husker da vi fikk kulehode med rettetast på skrivemaskinen. Det skulle gjøre alt skrivearbeid raskere – og hverdagen enklere.

Men det hjalp ikke. Ingen verdens ting. Skrivearbeidet gikk raskere, men hverdagen ble ikke det minste enklere. Den tida vi sparte på å slippe å bruke korrekturlakk ble fylt opp med en gang – av nye ting, som også helst skulle ha gått litt fortere for at livet skulle bli enklere.

Men NÅ! Nå snakker vi. Fra 30 sekunder til under 10 sekunder. Da nærmer vi oss null! Bare vi får alt det andre som fyller opp livet ned mot null også.

I tolv måneder, fra 2002 til 2003, bodde jeg i en liten fangsthytte på nordsiden av Spitsbergen sammen med familien min. Mor og far og to jenter på seks og 13 år.

Storesøster og lillesøster på tunet foran fangsthytta.

Vi ble satt i land da isen gikk opp i juli. Båten skulle komme tilbake når isen gikk opp året etter. Fangstovervintring, heter det. Før avreisen fikk vi høre at barnevernet burde gripe inn og stoppe denne galskapen – egoistiske foreldre som tenkte mer på sin egen selvrealisering enn barnas beste.

Tvilen fantes også hos oss. Men det ble et eventyr. Fortsatt deler jeg livet mitt inn i tida før og etter året på Austfjordnes. Noen av de sterkeste minnene er knyttet til de dagene vi er inne i nå. Mørketida.

«Hva kom til å skje der inne i........

© NRK