«Kampen mot kreft» er et idiotisk uttrykk. Jeg gav beskjed om at det ikke skulle stå tapte kampen mot kreften i min dødsannonse. Det er ingen vinnere eller tapere i møtet med kreft, det er flaks eller uflaks.

Møtet med helsevesenet skal derimot ikke være basert på flaks eller uflaks.

Min aktive behandlingsrunde var 13 måneder med bivirkninger i pandemiens ensomhet. Kropp og sinn ble utslitt av et fastlåst liv på toalettet med spybøtte i fanget, sterke smerter, minimalt med søvn og depressive tanker.

Sistnevnte, som mange opplever når man står midt i en potensiell dødsdom, får du ikke hjelp til så lenge du ikke sier at du ønsker å ta ditt eget liv.

Det er synd at ressursene innen psykiatrien er så marginale at det nærmest kreves suicidalitet før du får innpass.

«Man vet ikke før man har prøvd». Dette stemmer.

Som lege visste jeg hva som kunne komme av senskader, men var ulykkelig uvitende om konsekvensene av senskadene som skulle dukke opp etter behandlingen, og at kropp og liv ikke skulle bli som før. Tiden etter aktiv behandling ble like tøff, men på en annen måte, og da står du helt alene.

«Overleverne må få hjelp slik at de kommer seg tilbake til livet.»

Dette er vanskelig å takle, i takt med såkalte heiarop fra sidelinja om at du........

© NRK